Paris
Lillian Shapiro
15:30. (Onsdag)
Dag 1
Jeg gikk raskt inn døren og stilte meg foran skranken. En ung jente med blondt hår bladde gjennom et slags moteblad. Jeg himlet med øynene. Herregud jeg hater sånne jenter. Jeg kremtet. Jenten sukket irritert og så opp på meg.
"Hva vil du?" spurte hun med falsk vennlighet. Jeg smilte så ekte jeg kunne.
"Eh... Jeg har en lege time 15:35 hos Dr. Erlend" sa jeg. Hun himlet med øynene og klikket litt rundt med musen som tilhørte datamaskinen foran henne.
"Lillian Shapiro?" Jeg smilte.
"Det er meg"
"Rom 24" sa hun, og fortsatte å beundre motebladet. Jeg så mot gangen til venstre, og deretter til høyre.
"Eh... Beklager, men hvilken vei er rom 24?" Hun sukket høyere, og så på meg med et morderblikk. Denne gangen gadd hun ikke å legge på falsk vennlighet.
"Venstre" sa hun, som om alle burde vite det. Jeg himlet diskre med øynene, og småløp gjennom den venstre korridoren. Jeg stoppet opp foran døra som hadde nummer 24 på seg, og banket forsiktig på døren.
"Kom inn" hørte jeg en velkjent stemme si. Jeg åpnet raskt døra, og lukket den etter meg. Jeg ble møtt av det varme ansiktet til Dr. Erlend.
"Ah... Shapiro. Hyggelig å se deg igjen" Jeg lo, og slapp veska ned på stolen ved døra. Jeg tok av meg den hvite kåpen og hang den over stolryggen. Jeg satte meg i lege stolen.
"For siste gang, kall meg Lillian" sa jeg, og studerte den middelaldrene mannen foran meg. Varme brune øyne, svart hår og briller.
"Jaja, da får vel du kalle meg Victor da" lo han. Han stilte seg ved siden av meg.
"Du, dette er ikke nødvendig. Det var jo mer enn et år siden jeg brakk ryggen. Jeg har ikke vondt lenger" sukket jeg. Han lo.
"Jeg vet, men moren din sverget på at om jeg ikke skikker på deg, skal hun gi meg sparken."
Urg... Jeg hater at familien min er så rik. Mamma kjøpte nemlig dette sykehuset for å få meg sjekket. Så mamma kan teknisk sett styre over de ansatte her. Mamma er for overbeskyttene. Sist uke tvang hun meg til å sjekke om jeg var allergisk mot noe. Sånn har hun vert helt siden jeg flyttet hjemme fra.
"Slapp av, jeg skal bare trygge litt på ryggen og halebeinet ditt, og ta røntgen bilde av ryggen"
"Men skolen slutter om 3 timer, og neste time har jeg maletime. Du vet jeg liker å male" sutret jeg. Han lo.
"Kom igjen, legg deg på magen." Jeg gjorde som han sa, og lot han legge litt vekt på korsryggen og halebeinet.
"Kjenner du noe?"
"Nei" sa jeg, og han sluttet å presse. Jeg reiste meg. "Ser du? Alt er bra"
"Men jeg er uansett nødt til å ta røntgen bilde. Moren din ba meg også om å sjekke hjertet ditt etter problemer" lo han. Jeg sukket. Jeg rekker aldri den timen.
"Kom igjen, skal jeg følge deg?" spurte han, og rakte meg vesken og kåpen. Jeg sukket.
"Nei takk, jeg kjenner veien så alt for godt."
"Vel, vi møtes i rom 43 til høyre. Der skal jeg ta MR av hjertet ditt"
"Jada, jada" sa jeg, og lukket døren bak meg. Dumme mamma. Hva tror hun? At jeg plutselig skal få hjertestans. Det er lite sannsynlighet. Uansett, det er som oftest gamle mennesker som får det. Jeg løp gjennom korridoren, og stoppet opp foran døra som var markert med Røntgen. Jeg banket på, og åpnet døra. En dame jeg aldri hadde sett før, smilte til meg. Det blonde håret var knyttet i en stram knute i nakken, og hun så ikke veldig gammel ut. Hun gikk mot meg.
"Du må være miss Shapiro" sa hun, og rakte frem hånden. "Jeg er Dr. Trace." Jeg ristet hånden hennes.
"Jeg er ny her, men det betyr ikke at jeg ikke er erfaren" sa hun. Hun viste meg bort til lege sengen jeg skulle ligge i.
"Så dette er ikke farlig. Nå trenger du bare å ta av deg alle klokker, smykk-" begynte hun, da hun så jeg allerede var på god vei.
"Jeg har gjort dette før" smilte jeg, og la meg på sengen. Hun smilte bare, og gikk inn i kontrollrommet. Jeg dro buksen litt ned, og hun knipset raskt noen bilder. Første gangen var dette utrolig flaut, men jeg er blitt vant til det. Uansett så ser man jo ikke trusen min på røntgen bildet, så det er jo ikke super dupert flaut. Ja, jeg sa nettopp super dupert! Hun gikk ut av kontrollrommet, og jeg dro raskt opp buksen. Jeg reiste meg og tok tak i vesken og kåpen.
"Du får du resultatet innen i morgen" sa hun, og smilte. Jeg lo.
"Jeg tror ikke du finner noe spesielt. Mamma er bare utrolig overbeskyttende" forklarte jeg. Hun begynte å le. Jeg så på klokka.
"Men jeg er nødt til å springe" sa jeg, og løp ut døra. Ok... Hvor var MR rommet... Eh... Høyre korridor, rom... 43! I know, i'm sooooo smart! Jeg løp forbi jenten i skranken som nå filte neglene mens hun snakket i mobilen. Jeg banket forsiktig på døra, og ventet på respons.
"Kom inn Shapiro!" ropte Dr. Erlend. Jeg stakk hodet inn.
"Lillian" rettet jeg han. Han smilte.
"Jaja, da får vi bare starte!" sa han, og klappet hendene sammen. Rommet minnet meg om et vanlig røntgen rom. Bare at det var en svær maskin midt i rommet.
"Ok, så du skal bli lagt inn her" sa han, og åpnet maskinen. Maskinen var hul.
"Det kommer til å bråke litt, så du får disse" sa han, og rakte meg et par hodetelefoner.
"Det er klassisk musikk i dem" sa han stolt. Jeg spydde akuratt inni meg.
"Det kan ta litt tid, men ikke mer enn en halv time" sa han, og smilte. Jeg tok av meg kåpen, vesken, skoene, klokken og smykket jeg hadde arvet av bestemor. Det fikk jeg da jeg var 10 år gammel, og siden hadde jeg aldri hatt det av enn mer i 1 time. Jeg la det forsiktig i vesken, og satte håret opp i en hestehale.
"Jeg er klar"
16:20
Bråket stoppet, og nå hørte jeg bare den avskyelige musikken. Jeg åpnet forsiktig det ene øyet, og ble truffet av lys. Jeg knep øynene sammen igjen, og satte meg opp. Jeg gned meg i øynene, og åpnet dem. Dr. Erlend sto der smilende.
"Da var du ferdig" sa han, og jeg trådde ut av maskinen. Han rakte meg vesken, og ejg tor raskt på smykket og klokken. Jeg så på den.
HOLY MOLY DEN VAR 10 PÅ HALV 5 ALLEREDE!
Jeg var nødt til å være rask. I måren var det en svær prøve, og jeg var bestemt på å få 6.
"Jeg er nødt til å gå!" sa jeg, og hev på meg kåpen.
"Der er greit. Vi får ikke resultat før i morgen. Det er lite sannsynlighet fr at du har noe feil med hjertet ditt" lo han. Jeg smilte, gav han en rask klem, og løp ut. Gjennom korridoren, forbi den snobbete snobben, og ut døren.
----------------------------------------------------------------------------------
Da var den nye boka ute!
Badabing Badabang!
Jeg er helt klart åpen for ideer, og om du har spørsmål til enten meg, eller Lillian, er det bare å kommentere.
Jeg setter pris på stemmer og kommentarer, men skal ikke presse dere;)
Jeg er glad dere leser, og setter pris på de leserene jeg får. Jeg er klar over at det ikke var så spennende kapittel, men det er en begynnelse.
I neste kapittel begynner det!
Så les videre, og forbli rar!
-Gumball
Ps Emelia Clarke spiller Lillian Shapiro
CZYTASZ
Don't cry
RomansOm du bare hadde en måned igjen å leve, hva ville du brukt den på. Det har du sikkert ikke tenkt på. Det hadde ikke Lillian Shapiro heller. Da 19 år gamle Lillian Shapiro blir diagnosert med en ukjent sykdom som trolig vil ta livet av henne etter en...
