Don't cry

2) 1 måned

Paris

Lillian Shapiro

09:18. (Torsdag)

Dag 2

"Voff, voff, voff, voff, vo-"

Dumme, dumme vekkerklokke. Jeg slo til den, og den falt i gulvet. Ups... Om du lurer, så er vekkerklokken min innstilt med lyden av en huns som bjeffer. Irriterende men effektivt. Du skjønner, hjemme har jeg en hund som heter Hot Dog, og han vekker meg alltid. Så jeg er på en måte vant til det.

Jeg gjespet, og reiste meg. Solen skinte gjennom vinduet, og traff øynene mine. Jeg slo hånden foran ansiktet med et smekk. Jeg stønnet, og rullet ut av sengen. Jeg la den blå vekkerklokken på nattbordet igjen, og la merke til at jeg hadde fått en melding. Jeg plukket opp mobilen min. En Iphone 5... Ikke døm meg! Jeg bare orker ikke å kjøpe en ny. Uansett, klarer jeg meg jo helt fint med denne mobilen. Jeg åpnet meldingen. Den var fra Dr. Erlend. Det var sikkert bekreftelse over at det ikke var noe galt med meg. Jeg skumleste den korte meldingen.

"Lillian Shapiro, vi har fått tilbakemelding av testene du tok i går, her på Paris sentral legekontor. Kom innom kl. 09:43 for informasjon. Vi ber om at du kommer uansett omstendigheter."

Jeg så på klokken. Shit pomfrits... Klokken var allerede 09:20. Jeg hev mobilen på sengen, og løp inn på det badet jeg delte med romkameraten min Cameron. En skikelig nerd. Briller og alt. Men han er da hyggelig... I hvert fall når han ikke er låst inne på rommet hele dagen...

Jeg grep tannbørsten med 'Gumballs fantastiske verden' logo på, og pusset tennene raskt. Jeg grep hårbørsten og gredde raskt håret. Jeg satte det opp i en hestehale, og løp inn på rommet igjen. Jeg fant frem en vanlig svart bukse og en ren skjorte med blå striper... Eller, den så i hvert fall ren ut. Jeg dro raskt på meg klær, og løp inn på kjøkkenet. Der satt nerden ja.

"God morgen!" sa jeg, og smilte. Jeg grep et glass, fylte det opp med appelsin juice, og åpnet kjøleskapet.

"God morgen" mumlet han, og renset brillene. Det svarte håret var bustete, og han hadde avtrykk av puten på den venstre kinnet. De grønne øynene var hovne av søvn, og han gikk fortsatt i batman pysjen sin. Jeg grep notatblokken jeg brukte til å skrive handleliste på, og skrev raskt en melding. Jeg rev den av, og gav den til Cameron. Han tok den imot, og så på den.

"Hva er det?" spurte han dumt. Ja, han er ikke en sånn skolenerd... Han er en gaming nerd.

Jeg tok ut syltetøyet, og lukket kjøleskapdøren.

"Jo, jeg var nødt til å komme til sykehuset for å få tilbakemelding på testene, og det er gjør at jeg sannsynligvis går glipp av første time i dag" forklarte jeg mens jeg smørte syltetøyet på skiven.

"Så hvorfor gir du den til meg?"

"Fordi vi har samme time på begynnelsen av dagen på onsdager" sa jeg, og tok en bit. "Så da kan du levere den til Mr. Gray."

"Greit" sa han, og tok en bit av bananen. Ser du? Veldig grei... Jeg spiste resten av skiven, og drakk juicen. Jeg satte glasset og tallerkenen i oppvaskmaskinen. Damnit! Jeg pusset tennene før jeg spiste... Jeg sukket. Flott! Jeg gidder ikke pusse dem enda en gang! Jeg løp inn på rommet, og hentet mobilen. Jeg grep kåpen og trakk på meg conversene.

"Da går jeg!" ropte jeg. Jeg hørte et lite 'ha det' før jeg lukket døren. Jeg så på klokken. 09:31. Flott, da kunne jeg rekke det.

09:41

Jeg løp av bussen, og inn døra. Som forventet satt den snobbete snobben i skranken og tyggen ekstremt på en tyggi. Hun blåste en svær rosa boble, og sprakk den med den lange, overpyntete neglen sin som jeg så gjerne ville brekke. Jeg gikk bort til henne, og hun så opp med det samme irriterte blikket.

"Hva vil du?" spurte hun surt. Jeg gikk lyst til å ta tak i nesen hennes og vrenge av henne huden. Hva tror hun jeg vil?

"Jeg har en time med Dr. Erlend" sa jeg. Hun klikket rundt på den dumme dataen. Den klikkelyden gikk meg virkelig på nervene.

"Lillian Shapiro?" spurte hun. Jeg nikket med sammenbitte tenner. Plutselig rettet hun seg opp, og sluttet å tygge på tyggien. Hun så på meg. Ikke med et dømmende blikk, men med medfølelse. Hva i...

"Rom nummer 24 til venstre" sa hun, og jeg merket at hun så på meg da jeg gikk. Jeg gikk gjennom koridoren. Altså, i første og andre time har jeg kunst historie... Trenger ikke å ta så lang tid vet du. Jeg banket på døren.

"Kom inn" ropte Dr. Erlend. Jeg åpnet døren.

"Altså, jeg vet det ikke er noe galt med meg, du hadde ikke trengt å tilkalle me-" begynte jeg, men stoppet da jeg så at det ikke bare var Dr. Erlend de, men også to andre. Den damen fra røngenen og en annen mann jeg aldri hadde sett før. Dr. Erlend kremtet. Jeg så forundret på dem. Jeg hang fra meg jakken. Jeg hadde ikke tatt med vesken fordi jeg har leilighet så nærme universitetet, at jeg bare kan hente vesken etterpå.

"Hva skjer her?"

"Shapiro, sett deg" sa Dr. Erlend.

"Hvorfor? Jeg er jo helt fin. Hvem er den fyren?" spurte jeg og så på den andre mannen. Han hadde en lys brunfarge og svart hår. I rundt 30 årene.

"Jeg er Dr. Kreigo" da han, med en slags... Afrikansk Fransk? Nei... Italiensk. Bare glem det.

"Det er nettopp det vi må snakke med deg om" sa Dr. Trace. Hva?

"Herregud, det er vel en slags alargi eller noe?" spurte jeg. De så på hverandre. Jeg datte meg på legestolen. Dr. Erlend tok ordet.

"Altså, Dr. Kreigo her, er spesialist på sykdommer" sa Dr. Erlend. Jeg tidde helt.

"Da vi tok MR av hjertet ditt, fant vi noe... Uvanlig" Jeg holdt pusten. Tonen han hadde tydet på at i dette tilfelle var ikke 'Uvanlig' bra...

"Vi har funnet en sykdom i hjertet ditt" Jeg gispet, og holdt meg for munnen.

"Hva er det? Er det kreft? Kan jeg få hjerteinfark?" spurte jeg, og la en hånd på hjertet. Hjertet pumpet som det skulle. Opp, ned. Opp, ned. Opp, ned.

"Nei. Vi har aldri sett en slik sykdom. Det er derfor vi har Dr. Kreigo her for å forklare" sa Dr. Erlend. Dr. Erlend satte seg ved siden av meg, og grep hånden min.

"Altså, dette er et er ikke et helt nytt tilfelle. Dette har også skjedd med en gammel mann for over 30 år siden i Kongo. Det er nemlig sånn at etterhvert vil blondårene rundt hjerte, gå i knuter. Knutene vil bli så stramme, at det sakte vil ta livet av hjertet innen 1 måned" forklarte han med aksanten sin. Jeg fikk tårer i øynene. Herregud. Jeg begynte å puste fortere. Hjertet i brystet begynte å hamre. 1 måned. Det var alt jeg tenkte. 1 måned. Dr. Erlend la en hånd rundt meg, og jeg brast i gråt. Jeg fatter det ikke. Jeg har levd i 19 år. Jeg har en familie. Jeg har jobbet ræva av meg i år. Jeg kom in på universitetet i Paris. Jeg flyttet fra LA. Alt dette, kastet i søppelet. Fordi jeg ikke har noen fremtid. Øynene ble sløret av tårer. Fremtiden min bare fløt vekk. Nesen begynte å renne.

"Det er da-da en kur?" hikstet jeg. Doktoren ristet på hodet.

"Vitenskapsfolk ar jobbet i årevis for en kur. De har aldri funnet noen" sa han. "Beklager" sa han, og Dr. Trace nikket. Jeg røsket meg vekk fra Dr. Erlend.

"Vel, beklager kommer ikke til å få fremtiden min tilbake!" ropte jeg, og løp ut døren. Forbi snobben som tydeligvis visste at jeg bare hadde en måned igjen å leve. Jeg løp ut av bygget, og så meg rundt. Mennesker. Mennesker med en fremtid. Jeg rev meg i håret. Jeg hadde lyst til å skrike. Jeg sank ned, og la hodet inntil veggen. Jeg dekket det tårevåte ansiktet med hendene. Livet mitt var messed up. Eller, det som var igjen av livet mitt.

---------------------------------
Hello my apples.

Så nå var jeg ferdig med enda et kapittel. Jeg er klar over at det ikke skjedde så mye, men det er i neste kapittel hun flytter hjem til LA! Tror jeg...

Så hadde vært kult med kommentarer... Det er liksom kommentarene som gjør at jeg får lyst til å fortsette å skrive.

Så... Hade!
Ps Chris Hensworth spiller Collin Black

Og bare så dere vet det, Lillian blir spilt av Emelia Clarke når hun har lyst hår!!