Don't cry

5 Bestiser

LA

Lillian Shapiro

23:01 (Torsdag)

BLA TIL NESTE KAPITTEL FOR Å FINNE KAPITTEL NUMMER 4

Jeg satt på sengen, og så rett inn i veggen. Den hvite, nakne veggen som før var dekket med bilder. Bilder av vennene mine. De vet ikke at jeg er her. Hvordan kunne de? Hvordan skulle jeg informere dem at jeg var her?

"Hei jeg dør snart, så jeg reiste tilbake så fort jeg kunne?" Jeg fnøs, og la meg på ryggen i sengen. Tvillingene var alene, ettersom mamma og pappa var på jobb. Og du spør hvor den idiotiske storebroren min er som egentlig har ansvaret for dem? Han er hos den enda mer idiotiske naboen. Jeg lo. Sist gang jeg var her, hatet de hverandre. Nå er de bestiser. Sykt hvordan ting forandrer seg. Jeg reiste meg, og så på kofferten min. Jeg stønnet, og satte håret opp i en rotete hestehale. Like så greit å få det overstått. Jeg satte meg ned på huk, og slo inn koden.

Jeg slo opp kofferten, og så på haugen av klær. Jeg plukket opp en blå mage genser, og grep en kleshenger fra skapet. Og sånn fortsatte jeg i stillhet. Brettet og hang opp klær, satte på plass bilder og hang noen opp. La toalettsakene på badet. Tørket litt støv, og satte fram ditt og datt som fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg la på lyseblått sengetøy på senga og hev på blå og lysegule pynteputer på. Jeg la et saueskinn i vindusofaen min og hang opp en lyslenke i karmen. Og etter det, plasserte jeg alle malesakene mine i det tomme skapet mitt. Jeg pustet ut, og satte meg på sengen. Jeg hørte noen som skrapte på døren min. Jeg smilte, og løp mot døren. Da jeg lukket den opp, kom Hot Dog springene inn med en logrende hale og tungen ut kjeften. Jeg hvinte og hev meg på gulvet foran den pølselange hunden min. Han hoppet opp i fanget mitt og bjeffet så det kimet i ørene. Jeg lo og grep hodet hans mellom hendene mine og begynte å rote rundt i pelsen hans. Jeg lo høyt, men stoppet brått da jeg husket at tvillingene sov. Noe jeg også burde gjøre. Jeg reiste meg og lukket døren til rommet mitt. Jeg smilte til Hot Dog, og skulle til å gå inn på badet mitt som på en måte tilhørte rommet mitt, da jeg husket at jeg skulle dø om en måned. Jeg stoppet i dørkarmen, og snudde meg mot sengen. Plutselig ble kroppen min så utrolig tung etter den søvnløse reisen mellom den snorkende gamle mannen og den tjukke, stirrende duden. Jeg tenkte meg, og og lo høyt. Jeg hev meg på sengen, og Hot Dog hoppet anstrengt opp på sengen min. Han vaklet sidelangs i sengen min da de korte beina landet på senga, og til slutt la han seg ned. Jeg la meg under dyna. Jeg skal faen meg dø. Hvorfor skulle jeg pusse tennene?

12:34

Dag 3

Jeg våknet av en forferdelig lukt av råtne egg og grise innvoller. Jeg slo opp øynene, og satte meg opp. Jeg gispet etter luft med munnen, og dekket for nesa. Jeg spydde nesten her jeg satt. Jeg så på pølsen som lå i enden av senga mi. Hot Dog løftet hodet, og stirret lenge på meg med store øyne som sa: Plis ikke drep meg, det var bare en fis. Jeg ristet på beina mine, som fikk han til å hoppe av sengen og stirre stygt på meg over den lange ryggen hans. Jeg stirret stygt tilbake.

"Vel, det var en ekkel fis" sa jeg, og reiste meg for å jage han ut. Da jeg åpnet døra, løp han frivillig ut døra. Sikkert fordi det stinket så mye her. Jeg var alene hjemme. Solen skinte gjennom de lysegule, gjennomsiktige gardinene som egentlig ikke hjalp. Jeg gikk bort til vinduet, og åpnet det for å lufte ut den ekle stanken. Jeg ble stående midt på gulvet, uten å vite hva jeg skulle gjøre. Uten å vite hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Eller, resten av livet mitt. Resten av måneden min. Jeg fikk tårer i øynene av å tenke på det. Alt jeg har gjort i livet mitt har vært fullstendig bortkastet. Alle 6erene jeg har jobbet for å få. Alle gangene jeg har droppet fester for å pugge til prøver. Alle årene jeg brukte på å lære meg fransk. Alle pengene jeg hadde sløst bort, og kunne brukt bedre. Jeg sant ned på gulvet. De beskjedne tårene ble til fosser som strømmet nedover de kalde skinnene mine. Tårene var varme, og lagde våte spor nedover skinnene, haken og halsen. Jeg begynte å hulke ukontrolert. Pusten gikk i små hikst, og snuen rant. Sånn lå jeg, på gulvet sammenkrøllet, lenge. Hvor lenge visste jeg ikke. Minutter. Timer. Uansett hvor lenge det var, var det lenge. Tiden sneglet seg forbi. Kanskje hvis jeg ligger her lenge nok, er måneden godt forbi. Kanskje jeg bare stille faller inn i søvn, uten å grue meg. Kanskje.

14:21

Jeg sto på det kalde kjøkkengulvet og stirret inn i kjøleskapet. Lyset i kjøleskapet blinket, og den kjølige luften spredte seg utover rommet. Magen min skrek etter mat. Det føltes som om magen kunne spise innvollene når som helst. Men da jeg så på maten i kjøleskapet, vrengte det seg i den tomme magen. Som om jeg skulle spy. Jeg slang kjøleskapsdøra igjen. Jeg hørte varene på innsiden riste. Jeg sto der en liten stund, men etter et par minutt slepte jeg meg tungt bort til sofaen. Jeg slang meg ned i den, og stirret opp i taket. Jeg gikk inn på mobilen og begynte å bla gjennom innlegg på instagram. Men for en eller annen grunn, brydde jeg meg ikke lengre. Det virket så utenkelig å sitte her på mobilen og se på bilder av frokosten til folk. Eller livshistorien til kjendiser. De har ikke så veldig spesielt liv. Jeg vedder på at jeg hadde fåt ganske mange følgere om jeg begynte å vlogge om livet mitt. Jeg fnøs, og gikk inn på gruppechatten jeg og vennene mine hadde laget. Fingrene mine hvilte på tastaturet på skjermen, og jeg vurderte hva jeg skulle skrive. Jeg skrev raskt en melding om at jeg var hjemme i LA, og spurte om vi kunne møtes rundt 5 tiden i morgen. Jeg lot tommelen trykke på "send" knappen, og la fra meg mobilen. Gruppechatten besto av Mimmi, hun med krøllete blondt hår som hadde spilt Alice i skuespillet der jeg var et tre. Så var det Will, den hotteste gutten jeg kjente, men som selvfølgelig var gay. Og til slutt Christina og Christian, som var tvillinger. De minnet meg veldig om mine egne søsken. Jeg amilte, og skrudde på TVen. Jeg la meg til rette i den store sofaen, og fant en kanal. Jeg grep et svart pledd som jeg pakket meg selv inn i, ettersom jeg bare gikk i en lang t-skjorte og en nattas shorts. Jeg kjente øynene gli igjen, og lot tankene vandre. Stemmene fra TVen gled lengre og lengre vekk, og til slutt, var det kun stillhet.

15:45

Døren slo opp, og latter fulgte. Jeg åpnet øynene og satte meg opp. Magen rumlet med en gang jeg hadde våknet. Jeg skrudde raskt av TVen, og hev av meg pleddet. En mørk stemme dundret i gangen, og jeg gjenkjente den med en gang. Sebastian. Jeg satte de bare beina lydløst på den lyse tregulvet og reiste meg. Jeg snek meg inn på kjøkkenet, og skikket gjennom vinduet på døren som skilte gangen og kjøkkenet. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke sa ifra at jeg var her. Det var så veldig lenge siden jeg hadde sett han. For en eller annen grunn så det ut som om håret var blitt mørkere, og det samme hadde huden. Han hev hodet bak. Jeg vet ikke hva han lo av, men det var tydelig at det også var en annen her. Så hørte jeg stemmen til den andre. Det var også en mann, men det var ikke pappa. Det var ikke en stemme jeg kjente igjen. Jeg gikk litt nærmere, og plutselig snudde Sebastian seg mot meg. Et øyeblikk reagerte han ikke, men plutselig ble øynene større, og munnen ble til en "o". Jeg lo, og snublet nesten bakover. Han rev opp døren som skilte oss, og hev seg over meg. Jeg lo høyere enn jeg hadde ledd på flere uker.

"LILLIAN?!" jeg lo høyere. Han klemte nesten luften ut av meg, og jeg slo han svakt i skinnet.

"Sebastian! Du dreper meg!" ropte jeg mens jeg lo. Han slapp meg, og lo.

"Hva faen Lillian. Hva gjør du her?" Jeg sluttet å smile. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere meg. Jeg hostet, og så opp på han. Øynene hans var alvorlige.

"Er det noe alvorlig?" spurte han. Jeg fikk lyst til å nikke. Å gråte. Å lene meg inntil han og kjenne armene hans rundt meg mens han trøstet meg. Sånn han gjorde når vi var mindre.

"Har du sluttet på skolen?" sa han overasket.

"Nei! Ble du utvist?" Det var nå eller aldri. Jeg åpnet munnen, og gjorde meg klar. Men plutselig så jeg mannen bak broren min, og stivnet. Det var "bestisen" til storebroren min. Han så meg dypt inn i øynene. De var blåere enn jeg husket. De så dypt inn i mine, og den ekle, perfekte munnen formet seg i et ekkelt smil.

"Collin" sa jeg kaldt.

"Lillian" sa han like kaldt tilbake.

.................................

Åj hei ja.

Jeg er tilbake.

Ehehehe, det er faktisk et halvt år siden jeg sist skrev på denne boken. Så don't be mad.

Håper dere fortsetter å lese, fordi jeg kommer til å opdatere mye oftere nå.

Så enjoy.

Bildet over er Sebastian, som blir spilt av Francisco Lachowski.