Betalt Kjærlighet

Sykehus

Husk å dele, kommentere og stemme! Love you!

Melanies POV

-Melanie, hva skjer? Spurte Jackson stille.
Han snakket så lavt at det var så vidt jeg hørte han.

Uten et ord snudde jeg hodet mot han. Han så engstelig ut. Rosalie, derimot, var... Umulig å lese. Øynene glimtet litt i det svake lyset i bilen, men ikke noe annet enn et steinansikt så tilbake på meg.

-Vi må dra til sykehuset. Svarte jeg kort.

Jeg så Jackson forandre stilling fra "wtf er det som skjer?" til "omfg wtf holy shit hva er det som skjer?".

I stedet for å spørre meg hva jeg mente, stirret han bare mer intenst på meg.
Jeg snudde hodet mot vinduet.
Regndråpene rant nedover. Mange, mange. De rant om kapp, førstemann ned. Med ett stoppet en av dem, og ble der noen sekunder før den fortsatte videre nedover. Bare da dråpen hadde nåddd bunnen, tvang jeg blikket vekk fra bilvinduet.

-Melissa er på sykehuset. Var alt jeg klarte å si.

Jeg så Jackson knytte nevene. Han var ikke like rolig som det jeg var.
-Kjør til sykehuset! Skrek han. Da sjåføren ikke snudde om bilen øyeblikkelig, hamret han på glassruta som skilte oss fra han.

Jeg hadde helt glemt at Rosalie satt i limousinen sammen med oss, fram til hun tok tak i armen til Jackson for å stoppe han.
Jeg visste ikke om det var på grunn av sjokket, men alt skjedde så fort derfra.

Baksiden av Jacksons hånd fikte til Rosalie, og traff med en sånn kraft at hodet hennes slang bakover og smelte inn i vinduet.

Rosalies øyne sperret opp, men hun forble stille, med ikke så mye som et ynk. Hånden hennes fór opp til kinnet, og tørket vekk blodet fra hakket Jacksons ring hadde laget.

I en tung stillhet kjørte limoen mot sykehuset. Jeg stormet ut av bilen før Jackson rakk å komme seg ut av døra på andre sida. Jeg strente mot inngangspartiet på intensiven. Jackson tok meg igjen da jeg kom fram til resepsjonen, og Rosalie kom gående bak han.

-Melissa- startet jeg.

-McCurdy, avsluttet Jackson.

Den 30-år gamle resepsjonisten så opp på oss fra en forhistorisk PC.
-Ja, hun er her. Ble bragt inn for en halvtime siden. Hun myste og kastet et ekstra blikk på oss.

-Kan du fortelle oss hvor hun er? Spurte Rosalie.

-Hva som har skjedd? Spurte Jackson, men dama svarte ikke.

-Navn? Sa hun bare.

Jackson gjorde en frustrert håndbevegelse mot resepsjonisten, og snudde seg rundt. Han så ut som han observerte den ganske fulle avdelingen.

-Jeg må ha navnene deres for å skrive dere inn.

-Jackson Grace, Melanie McCurdy, Rosalie Morell. Svarte jeg raskt.

Resepsjonisten virket usikker på om vi fortalte sannheten, men jeg gadd ikke forklare eller vise leg.
-Så hvor er hun?

Hun sukket overdrevent, og kikket ned på PCen igjen.
-Tredje etasje, rom 314.

Uten en eneste kommentar, eller et takk, løp jeg mot heisen. Jeg trykket flere ganger, hysterisk, på opp-knappen.

Et ding og heisdørene åpnet seg, det tok bare noen sekunder, men det virket som en evighet. Heisturen var det verste. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å stå og vente. Vente på lyden. Vente på å se Melissa.

Jeg løp nesten på dørene, men snudde meg sidelengs og smatt gjennom før noen andre fikk gjort det før meg.
Det var som om beina mine visste hvor jeg skulle, selv om jeg aldri hadde vært der før. Jeg leste ikke på noen skilt, tok bare til venstre i krysset. Jeg bråstoppet utenfor døren til rom 314, nølte et øyeblikk, men åpnet døren.

Jeg fikk ikke muligheten til å sette foten inn engang, for et hardt, hvitkledd bryst kom i veien. Jeg snublet bakover, men stoppet da ryggen min traff veggen.

-Unnskyld, jeg skulle bare- prøvde jeg.

-Du kan ikke gå inn dit, sa doktoren jeg akkurat hadde smelt inn i.

Det røde håret hans passet bra med det brede smilet.
Da hadde Rosalie og Jackson tatt meg igjen.
-Er det her? Spurte Jackson, men det var mer som en uttalelse enn et spørsmål.

Han prøvde å gå inn, men ble stoppet av den sterke armen til doktoren.

-Wow, wow! Utbrøt han. -Som jeg akkurat sa til denne damen, så kan du ikke gå inn der.

Da Jackson åpnet munnen for å protestere, henviste doktoren til benken som var bak oss. Vi satte oss ned og så opp på han.

-Jeg er doktor Reed. Melissa har vært i en ulykke, som dere kanskje har skjønt. Han tok en pause for å finne de riktige ordene. -Taxien hennes ble påkjørt, og hun mistet bevisstheten ved ulykkesstedet. Hun har ikke våknet siden det, men puster selv. Men hun har mistet mye blod, og vi har tatt henne med til operasjonssalen.

Jeg pustet tungt ut. Det var mye informasjon. Dr. Reeds smil hadde blitt byttet ut med et trist uttrykk, og foldede hender.

-Må dere gjøre det nå? Spurte Jackson.

-Vi må utføre hjernekirurgi, for hun mistet synet og kjente ikke smerte. Det er viktig at vi gjør så fort som mulig. I tillegg, svarte Dr. Reed.

Er det mer? Tenkte jeg.

-Som jeg sa, har hun mistet mye blod, og vi må ta keisersnitt for å levere babyen. Avsluttet han.

Det kjentes ut som noen hadde slått meg i magen. Jeg mistet pusten. Jeg hadde ikke tenkt på barnet engang. Melissa var gravid. Ånei.

-Men hun kommer til å- Jeg snufset mens tårer rant nedover kinnene mine. -Vil hun overleve?

Dr. Reed unngikk spørsmålet mitt. -Det er våre beste hjernekirurger, fødselsleger og jordmødre som opererer på søsteren din. Sa han.

Da ingen sa noe, men så ned i gulvet, fortsatte han.
-Jeg er redd for at jeg har flere dårlige nyheter, dessverre.
Jeg tørket nesa mi med jakkeermet.

-Melissa kjente ikke smerte ved ulykkesstedet. Det kan hende at dette bare var adrenalin, men vi kan ikke vite det sikkert før hun våkner.

Jeg reiste meg.
-Dette er din feil. Sa jeg til Jackson.

Han så opp på meg med røde øyne.
-Hva? Han virket helt knust.

-Hadde ikke du sagt du elsket Rosalie, hadde hun aldri satt seg i den taxien! Fortsatte jeg med hevet stemme. Jeg skrek nesten.

Jackson svarte ikke, bare stirret på meg. To sterke armer holdt plutselig rundt meg, og jeg gråt ut hjertet mitt på den hvite frakken.

-Kanskje du bør ta med kvinnen her på legevakten, sa Dr. Reed. -Jeg ser hun har et kutt på kinnet.

Jeg skjønte at han snakket om Rosalie, men jeg brydde meg ikke. Jeg ville få han vekk herfra. Han fortjente ikke å være her.

Jeg merket ikke at jeg flyttet på meg. Kanskje gjorde jeg det ikke selv engang. Men jeg lå på tvers i en stol. Gråtende. Og ventet på hva som kom til å skje.

********

Uff og nei. Krise.