Betalt Kjærlighet

Tårer og gjenforeninger

Husk å dele, kommentere og stemme. Love you!

Jacksons POV

Jeg slamret døra igjen. Med hurtige steg, løp jeg mot heisen. Jeg trykket hardt på ned-knappen flere ganger. Lyset blinket.

Føkk. Føkk, faen, føkk.

Jeg slo en ekstra gang på knappen, men da ingenting skjedde, tok jeg trappene i stedet. Hvert trinn jeg tok, fikk meg til å synke enda lengre ned.

Da jeg stormet ut av de automatiske dørene, og tok et dypt pust inn, hørte jeg en stemme.

-Hva faen, Jackson?

Den skingrende stemmen fikk meg til å snu meg rundt. Til min forbauselse, var det ikke Melissa, men Melanie.

-Hva? Utbrøt jeg som svar.

Hun stotret i sinne.
-D-Du- Du løp ut! Hva er det som feiler deg?

Jeg svarte ikke. Bet sammen tennene.

-Jeg sa spesifikt til deg at du ikke skulle gjøre noe dumt, og det er akkurat det du gjør!

Jeg holdt munn. Det var mange folk som passerte oss, og kastet et par ekstra, ikke så diskré, blikk på krangelen.

-Har du noe å si til ditt forsvar? Spurte Melanie og dempet stemmen.

Viktige datoer kommer opp, Jackson. Ikke glem de.

-Føkk. Mumlet jeg.

-Hmm!?

-Ehh, jeg- nei. Jeg glemte nesten at jeg var sint. -Jeg kan ikke snakke nå!

Melanie stirret på meg med halvåpen munn. Hun hadde ikke glemt at hun var sur.

-Åhhh!

-Jeg må stikke. Jeg sa det lavt, men høyt nok til at hun hørte det, og hun snurpet derfor munnen sammen. Som en fisk. Lol.

Jeg snudde meg rundt, og denne gangen gikk jeg faktisk. Jeg følte at det var en ganske dramatisk utgang.

-Jackson, sa hun, denne gangen mykere, men fortsatt bittert.

Jeg fortsatte å gå, ingenting kunne stoppe meg nå.

-Hvorfor er ikke foreldrene dine her?

Spørsmålet var bare noen ord, men det fikk meg til å stoppe opp. Faen, der gikk den dramatiske utgangen.
Jeg snudde meg ikke, men ble stående et par sekunder. Folkene rundt oss på parkeringsplassen så etter oss, men det virket ikke som de fulgte med. Et utbrudd fra meg hadde nok utvilsomt tjent meg oppmerksomheten deres. Jeg bet tennene sammen for å unngå det. Jeg hørte det knase, men brydde meg ikke. Med et diskré kast på håret, gikk jeg mot bilen min.

Jeg trykket minst femten ganger på nøkkelen, og dro opp døra. Jeg slamret den igjen etter meg da jeg satte meg inn. Jeg startet ikke bilen. Satt bare der og pustet. Ut og inn. Ut og inn.

Plutselig kom det et hulk, og før jeg visste ordet av det, satt jeg der i Chevroleten min og gråt. Store, varme krokodilletårer. De rant nedover ansiktet mitt som om det ikke skulle komme en dag i morgen.

Enda et hulk kom, men jeg tørket håndbaken over kinnene. Jeg pustet ut tre ganger, kort og hardt. Jeg skulle ikke gråte. Jeg hufset, men det ble på en måte til en liten latter.

Jeg klaspet meg på lårene.

-Huff. Sa jeg og startet bilen.

-Huff.

Jeg skvatt ikke, men øynene mine spratt opp. Jeg prøvde å se bak meg uten å snu på hodet, men jeg så ingenting.

Wft, faen, er det noen i bilen min?!