Betalt Kjærlighet

Rosa postiter

Husk å stemme, kommentere og dele! Love you!

Melissas POV

Jeg våknet av et lys. Jeg var ikke død. Lyset skinte gjennom vinduene i rommet jeg lå i. Jeg åpnet øynene sakte og ble møtt av synet av et hvitt, nesten helt tomt, rom. Hvite gardiner, hvitt sengetøy, hvite nattbord. Jeg kikket ned på meg selv, og prøvde å flytte på den tynne dyna.

Et skjær av smerte gjennom den venstre armen min gjorde at jeg slapp dyna som om det var en varm stekepanne.

-Ehhnn! Skrek jeg.

Lyden av min egen stemme fikk meg nesten til å hyle på nytt, men jeg bet tennene sammen. Jeg kunne ikke snakke. Hva var det for noe? Stemmen min var minst en oktav lysere enn vanlig.

-Krrrr, kremtet en stemme.

Blikket mitt fór til venstre av rommet, der det var en stol. I stolen satt det det eneste som ikke var hvitt i rommet. Rosalie Morell kledd i en pastellfarget buksedrakt.

-Du kan ikke snakke, konkluderte Morell.

Jeg snurpet munnen sammen. Jeg ventet å se et bitchy smil bre seg over fjeset hennes, men alt som var forandret var at hun fikk et trist og forståelsesfullt uttrykk over henne.

-Ehhm, sa hun. Hun foldet hendene, før hun dro fingrene fra hverandre igjen. -Såå, jeg kan snakke. Det som skjedde var at du dro fra den røde løperen i en taxi. Men taxien ble påkjørt og kræsjet.

Hendene mine tok tak på sengekanten. Øynene mine sperret opp. Hadde jeg kræsjet? 
-Du er nå på sykehuset, og har blitt operert. Avsluttet hun, og pustet dypt inn.

Jeg stirret på henne for å få en forklaring. Da hun ikke tok hintet, pekte jeg på henne.
-Hvorfor jeg er her? Vel, wow, det er en lang historie, Rosalie lo litt for seg selv, men så tok hun seg sammen. -Men kort sagt så lar ikke Melanie Jackson komme inn, fordi han såret deg. Og jeg er her fordi hun har sovnet, så jeg snek meg inn.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å vise min frustrasjon gjennom kroppsspråket mitt, uten å lykkes. Hva hadde Jackson gjort? Hva hadde det med meg å gjøre?

-Ååå, var det noe mer? Jo, kirurgene dine måtte ta keisersnitt på grunn av de store indre blødningene dine.

Rosalie sa dette rett ut, uten noen ekstra forklaring, og så ansiktsuttrykket mitt gå fra frustrert til først forvirret, så rasende og til slutt redd.

-Ehnn! Sa jeg. Jeg skjønte ikke hva hun snakket om. -Ehhhn!! Prøvde jeg på nytt.

Rosalie så på meg med et blikk som om jeg var et underlig vesen.
Jeg bet tennene hardt sammen, så senene på halsen min "stakk" ut, og fjeset mitt ble en rosenrød farge.

Rosalie, som hadde holdt seg i stolen i andre enden av rommet, reiste seg og kom gående mot meg. Med et tastetrykk på mobilen, ga hun den til meg og åpnet notatene.

Hvor er jeg? Hvorfor er du her?

Da hun leste det jeg hadde skrevet, vokste øynene hennes til dobbel størrelse.

-Eh! Utbrøt hun. -Jo, du er på... På sykehuset.

Øyebrynene mine steg opp i forferdelse.

-Du husker ikke? Spurte hun, men mer som en konklusjon. -Taxien din ble påkjørt? Du ble operert, Jackson knuste hjertet ditt? Melanie sover?

Ved hvert spørsmål ble jeg mer og mer rasende for å ikke kunne snakke. Men det var det siste som gjorde at jeg skrek ut i smerte.

-Du måtte ha keisersnitt, indre blødninger?