"- Kom, vi går, sa Amalie og dro meg i den ene armen."
---
- hvor skal vi? Fikk jeg sagt etter at Amalie sluttet å dra meg.
- vet ikke, bare vekk ifra de jentene der, sa hun og nikket mot jentene i klassen. -i det ene øyeblikket så lo de av oss, eller deg, og i det andre øyeblikket når de så meg, så ble de helt gale og ville hilse på meg.
- oja, ja de er sånn, sa jeg med en trist stemme og så ned i bakken.
- hva? Kjenner du dem ifra før? Sa hun spørrende.
- ja de går i klassa mi, sa jeg trist.
- oh, stakkars deg, sa hun med den samme tonen som meg.
Etter en liten stiller spurte hun meg om jeg ville bli med henne hjem.
- Ja, selvfølgelig! Hvorfor ikke? Svarte jeg. Hun smilte til meg.
Jeg gikk å satte på meg kjolen min og plukket med meg håndkleet mitt og gikk tilbake til Amalie igjen.
- sånn, sa jeg når jeg passerte henne.
---
- hvor bor du egentlig? Spurte Amalie meg om.
- jeg bor i det hvite huset der, sa jeg og pekte på huset.
- virkelig?! Utbrøt hun.
- ehh, ja? Sa jeg og små lo litt.
- jeg bor i det hvite huset ved siden av!
- seriøst? Nei vent, hæ? Bor ikke en som heter Per der da?
- nei, det gjør han ikke. Han solgte huset til meg og mamma fordi huset var for stort til han for barnene hans hadde flyttet ut, så nå bor vi der!
- oh, så kult!
~~~~~~~~~~
LITT VIKTIG INFORMASJON:
I denne teksten er Isac, Lasse og Danu (Daniel) norske, bare så dere vet det.
