alle roser har torner

det store "kanskje"

Jeg har brukt evigheter på å finne en god unnskyldning til å ikke jage etter lidenskapen min. Hva om jeg ikke lykkes? Hva om det jeg gjør ikke er bra nok? Hva vil folk tenke om meg? Og når jeg tenker meg om, er det vel egentlig ikke så mye som kan gjøres galt. Fordi hva vil det si å feile, og hva vil det si å ikke være bra nok? Vi har alle forskjellige preferanser, og kanskje vil noen forelske seg i det jeg gjør.

Kanskje.

Så jeg satte meg etterhvert ned med en kopp te, slik jeg alltid gjør når jeg skal konsentrere meg litt ekstra, og åpnet PCen min. Og jeg satt i sikkert en halvtime og stirret på et tomt Word-dokument mens jeg nippet på teen. Greia med meg er at jeg aldri har klart å arbeide når jeg faktisk har satt av tid til det. Motivasjonen min kommer på de merkeligste tidspunkter, som regel når det er noe helt annet jeg burde få gjort. Men jeg tenker at det er vel ikke bare meg. Etter enda noen minutter var gått, klappet jeg igjen PCen, helte i meg siste rest av teen min og bestemte meg for å gå ut en tur. Det var en kald sommernatt - lyst, akkurat som på dagen. Det er noe jeg alltid har elsket med stedet jeg bor. Om sommeren er det lyst døgnet rundt. For å ikke vekke familien min, snek jeg meg ut vinduet. Jeg tuslet avgårde i shorts og t-skjorte, kun med et skjerf brettet rundt skuldrene. Jeg tok meg ikke bryet med å ta på sko - jeg visste allerede at det var bortkastet. Jeg skulle til stranden.

Femten minutters gange fra huset mitt er det en vakkert, bortgjemt strand. Du må gå rundt 200 gjennom en eng full av brennesler og et gammelt, forlatt hus for å nå den, men tro meg, det er verdt det. Langt uti havet rager fjellene høyt, og skaper vakre kontraster med den lyseblå himmelen. Akkurat denne dagen var det ikke et eneste vindkast, så havet var blikkstille. Dette stedet skulle vise seg å bli viktig for meg, på flere måter. Jeg satte meg ned i sanden og skitnet til shortsen min, mens jeg drodlet i den knusktørre sanden med fingerneglen min. Det var nesten helt stille, bare lyden fra havet brøt stillheten. Jeg vekslet mellom å slå hjul helt til jeg ble så svimmel at jeg falt, og leke sisten med de små bølgene som slo inn på stranda. Etter å ha falt fra enda en serie med hjul, la jeg med ned på ryggen og lo litt for meg selv. Jeg ble liggende en liten stund, før jeg reiste meg opp og ristet på hodet for å få vekk sanden som hadde klamret seg fast til håret mitt. Tenk at stillhet kan være så fullt av liv. Så tuslet jeg hjem. I bare føtter, med et vått skjerf rundt halsen og med sand i håret, klokken 02.31.

Det første jeg gjorde da jeg hadde smuget den lille kroppen min inn igjennom vinduet mitt, var å åpne PCen. Jeg skrev. Det var som om tankene mine hadde skrudd seg av, at underbevisstheten min tok over eller noe i den duren. Fingrene gled i alle fall over tastaturet i en rasende fart, og slik ble jeg sittende i en god time. Det var deilig å høre lyden av tastetrykk. Lyden av ord som ble formet.

Så kanskje.

Kanskje var lidenskapen min verdt å jakte på.