Jeg husker at du sammenliknet deg selv med et maleri.
"Når jeg først er malt, er det slik det er. Malingen tørker og jeg kan ikke forandres. Om du kommer borti med maling når jeg er ferdig, ødelegger du meg. Skjønner du? Jeg er et maleri fylt med uheldige klatter her og der. Jeg er ødelagt."
Og jeg husker at jeg avslo den teorien din temmelig raskt.
"Men hør da. Du kan ikke sammenlikne deg selv med et lerret med uheldige klatter. Hvert eneste malingsflekk du har er ment for å være der. Kanskje ser du det ikke nå, men det du ser på som 'uheldige klatter' er en del av det vakre maleriet du skal bli. Ingen av oss er fullført. Du er ikke ødelagt. Du er bare midt i prosessen av å bli kunst."
YOU ARE READING
alle roser har torner
Non-Fiction"Jeg holder rundt smerten med begge hendene. Lar rosene stikke tornene langt inni huden min. For jeg føler at det handler om å tillate seg selv å ha det skikkelig vondt en liten stund, for å så se på ting i perspektiv." Smerte, kjærlighet og øyeblik...
