alle roser har torner

han

Jeg har alltid vært den personen som himler med øynene når det er snakk om folk som er forelska.

La meg gjette; du stusser ved det, eller hever øyenbrynene dine akkurat nå. Eller hva?

Jeg vet at det høres slemt ut. Men hør da; du blir så avhengig av en person at det fysisk verker når du ikke er med dem? Er ikke det litt verdt å himle med øynene for? Bare litt? Det pleide i alle fall jeg å synes. Jeg fikk min første kjæreste da jeg gikk i tredjeklassen, og overraskende nok varte det hele seks måneder. Vi møttes av og til i skolegården, og det var omtrent det. Mitt første kyss delte jeg med en fyr som hadde hele fire andre kjærester, bak skolen. Det varte i omtrent like lang tid som det tar å blunke én gang. Jeg har alltid vært en person med et hjerte som oser kjærlighet og omsorg, men samtidig har jeg alltid vært virkelig flink til å gjemme det for de fleste. De menneskene som står meg nær vet at jeg lengter etter å fortelle dem hvilken plass de har i livet mitt, og som regel er jeg generøs når det gjelder kjærligheten. Kjærligheten for dem. Jeg er ung. Jeg himlet med øynene til mennesker som gikk hånd i hånd. Fram til jeg møtte han.

Han var mye. Den typen person som kastet ifra seg ord både her og der, i tide og utide. Han var frampå, smilende, sta - stikk motsatt av meg. Jeg kan huske at første gang vi snakket sammen, gjorde jeg narr av dialekten hans i tro om at det ikke var slik han egentlig snakket. Jeg tok feil. Han ble ikke sur, og tok tilbake ved å erte meg for den nervøse skjelvingen i stemmen min. Det ga meg en viss trygghet, det å vite at jeg ikke kunne trå feil med han. Han klarte å gjøre alt om til noe vakkert, selv navnet mitt, som jeg forøvrig ikke hadde så mye til overs for. Det tok ikke lang tid før vi fant tonen på ordentlig, og jeg klarte å gi han store deler av den kjærligheten og omsorgen jeg hadde gjemt bort. Jeg ble så knyttet til han at dersom tråden som bandt oss fast til hverandre skulle ryke, ville jeg falt. Og falt. Og truffet bakken så jævlig hardt. Han var mitt første ordentlige kyss, min første forelskelse som ikke var håpløs. Jeg verket når jeg ikke var med han. Det er noe rart ved det, hvordan jeg, som himlet med øynene til mennesker som var oppslukt i kjærlighet, ble en slik person selv.

Han tok små biter av meg, han plukket meg fra hverandre og satte meg sammen igjen.

Du vet da du var liten og puslet? Det var ikke alltid du plasserte brikkene på rett sted, og selv om puslespillet var helt, var ikke bildet en helhet? Han var den som satte brikkene på rett sted, slik at jeg ble en helhet.

Jeg er takknemlig. For han. For at han ble min. For at han enda er det. Jeg er takknemlig for at denne historien forhåpentligvis ikke ender med "og deretter knuste han meg".