Ofte tar jeg meg selv i å stille det samme spørsmålet;
"Er jeg den eneste som tar andres smerte personlig?"
Jeg finner aldri noe godt svar, fordi jeg spør aldri noen andre enn meg selv. Jeg liker ikke å snakke om det, fordi jeg ønsker å være en person som svarer på andre sine spørsmål. Men sannheten er at andres problemer og smerte sliter på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tar meg virkelig nær av det. Kanskje er det fordi jeg er et sårbart menneske med nervene på utsiden, eller så er det rett og slett fordi jeg er svak. Som sagt, jeg liker ikke å snakke om det. Delvis fordi jeg ønsker å være en klippe, men også fordi det ikke har noen betydning. Jeg kommer alltid til å åpne armene mine uansett hvor mange skrammer jeg får av det. Det er litt som med en katt. Du løfter den, den klorer deg, du blir forbanna, og noen timer senere løfter du den på nytt. Fordi du er glad i den. Til informasjon så har jeg ikke katt, jeg bare regner med det er omtrent slik det funker.
Poenget mitt er at jeg hater å ha det slik. Fordi det finnes faktisk ikke noe mer dritt enn å se tårene falle fra de som fortjener alt annet enn den stikkende smerten i brystet. Og om jeg bare hadde klart å skille deres liv fra mitt hadde det vært greit nok, men jeg føler at deres problemer og mitt liv blir flettet sammen.
Jeg hadde en samtale med en god venninne her om dagen. En grusom samtale. Jeg holdt rundt henne mens hun hulket, og ble hos henne til hun hadde brukt opp alt som fantes av tørkepapir. Jeg gikk derfra vitende om at hun følte seg bedre, men da jeg kom hjem, knakk jeg sammen og gråt. Klumpen i magen var så svær at jeg ble kvalm, og den sendte ut frysninger som strakk seg helt til tærne. Jeg er ikke redd for å fortelle folk når jeg ikke har det bra, og jeg har lært meg hvem jeg kan snakke med og ikke. Men greia med akkurat denne smerten, er at jeg ikke kan si et knyst.
"Hvorfor er du trist?"
"Fordi smerten din knuser meg."
Ikke akkurat særlig hyggelig å få slengt i trynet. Så jeg holder kjeft, og fortsetter å stille meg selv det samme spørsmålet om og om igjen, i håp om et svar som kan fortelle meg at jeg ikke er alene.
YOU ARE READING
alle roser har torner
Non-Fiction"Jeg holder rundt smerten med begge hendene. Lar rosene stikke tornene langt inni huden min. For jeg føler at det handler om å tillate seg selv å ha det skikkelig vondt en liten stund, for å så se på ting i perspektiv." Smerte, kjærlighet og øyeblik...
