alle roser har torner

desember

Det har ikke vært et snøfnugg på bakken siden november. Desember kom, men vinteren ble etterlatt i det som, hvis du spør meg, er årets tristeste måned. Det er noe rart ved det - hvordan årstidene kommer og går litt som de vil. Jeg sitter ved sminkebordet, for øyeblikket omgjort til et arbeidsbord, og kaster bort tiden. Regnet ute er høylytt, og avbryter stadig vekk konsentrasjonen min. Jeg har vært i et litt betenksomt humør i hele dag. Du vet de dagene der du har en klump i magen uten å helt vite hvorfor? I dag er en sånn dag. Det er veldig lite som gir mening, og veldig lite som føles riktig. For eksempel så er det ikke snø som faller fra himmelen selv om det strengt tatt er vinter, og det er rotete på rommet mitt selv om jeg mener fast bestemt at jeg ryddet det i går. Som sagt, jeg har vært over gjennomsnittet tankefull i dag. Jeg er en person som har en forferdelig uvane i å forsvinne i tankene mine. Som regel i utide. Nå, for eksempel. Jeg burde gjøre skolearbeid, men jeg forsvinner i tankene mine. Og skriver dem ned.

Jeg tror jeg mistet meg selv et eller annet sted i 2018. Jeg vet ikke det eksakte tidspunktet, hvor eller hvorfor det skjedde, men jeg mistet meg selv. Ikke spør hvordan jeg vet det, fordi det kan jeg garantere deg at jeg ikke kan svare på. Litt etter litt har jeg den siste tiden funnet små biter av meg selv igjen, og jeg er klar for å sette med ned for å pusle dem sammen igjen. Noen gamle biter, men også noen nye - for å skape en helhet jeg kan være stolt av. Jeg er fullt klar over at man ikke kan bli en ny person over natten uansett hvor raskt man pusler, men jeg vet også at man ikke kommer noen vei ved å aldri prøve. Akkurat den delen er vel ganske åpenbar.

På en merkelig måte jeg ikke kan forklare helt, tror jeg desember er blitt mitt vendepunkt. Eller kan bli det. Det er noe rart ved akkurat det, men jeg føler at tankegangen min har endret seg totalt. Jeg er ikke helt meg selv i dag, så jeg vet ikke hvor mye av deg jeg skriver som gir mening. Tilbake til tankeganger. Før var jeg ekstremt flink til å skyve alt unna. Jeg tok det vonde, og plasserte det til siden. Etterhvert som det ble mer, stablet jeg smerten oppå hverandre. Desto mer det ble, desto ustødigere ble det. Til slutt endte det alltid opp med at tårnet jeg hadde bygd av smerte raste, og datt rett i hodet på meg. Da havnet jeg under all smerten, og gravde meg ned i den.

Mens nå, kjenner jeg på smerten. Da mener jeg ikke at jeg dypper lilletåa nedi, men jeg holder rundt smerten med begge hendene. Lar rosene stikke tornene langt inni huden min. For jeg føler at det handler om å tillate seg selv å ha det skikkelig vondt en liten stund, for å så se på ting i perspektiv. Som et helt bilde, i 3D. Det er vanskelig, men etterhvert skjønner du at ting du graver deg ned i ikke har all verdens betydning når alt kommer til alt. Det handler også om å se glede i de små tingene som du ellers tar for gitt. De kan faktisk bety mye om du bare tillater dem det. Og jeg skal ikke si at desember lærte meg dette, men kanskje.