Jeg husker en periode i vår, der fornektelse preget hverdagen min i stor grad. Jeg var så sikker på at fornektelse var løsningen til omtrent alt. Når jeg tenker meg om var jeg skammelig naiv.
Jeg hadde vondt, men skjøv det glatt under teppet. Jeg, vondt? Aldri.
En av mine nærmeste slet virkelig. Det går over. Alt blir bra! Sommerfugler og solskinn og alt sånn der.
Ja, nei, absolutt ikke. Fornektelse var ikke løsningen, og det fant jeg heldigvis ut av relativt fort. Det virket smart der og da, men sannheten er at vi ikke kan gjemme oss for oss selv. Og det er skummelt å kjenne på smerte, men det er først da at vi faktisk kan gjøre noe med det. Du kan ikke løpe hekkeløp uten at hekkene er satt opp. Gir det mening? Mest sannsynlig ikke.
Fornektelse er ikke veien ut. Det burde gi mening.
YOU ARE READING
alle roser har torner
Non-Fiction"Jeg holder rundt smerten med begge hendene. Lar rosene stikke tornene langt inni huden min. For jeg føler at det handler om å tillate seg selv å ha det skikkelig vondt en liten stund, for å så se på ting i perspektiv." Smerte, kjærlighet og øyeblik...
