Det regnet. Og da mener jeg at det virkelig regnet. Klokken var halv to om natta og jeg hadde nettopp sneket meg ut av vinduet, og var på vei til stranden. Stranden min. Jeg trengte en pause fra forventninger og ansvar, som det oste av hjemme uansett når på døgnet. På stranden kunne jeg bare være, uten å være noe spesielt. Forstår du meg? Jeg tok sykkelen denne gangen, i og med at det regnet, og pustet tungt i hver oppoverbakke. Da jeg kom til engen slengte jeg ifra meg sykkelen, og løp ned til vannet. Det var urolig, så vi passet ganske fint sammen. Jeg stoppet i noen sekunder for å fange pusten, og så gikk jeg til steinene lengst bort fra engen, nærmest vannet. Det var en stor stein, og jeg klatret opp på baksiden av den. Jeg tok av meg både sko og sokker, brettet opp nattbuksa og stakk føttene i det iskalde vannet. Jeg lukket øynene og pustet inn den salte lukten fra havet, mens bølgene kilte meg rundt anklene.
Det er litt morsomt; jeg har alltid vært redd for havet. Det er mørkt, kaldt og mektig. Men denne stranden bar på en slik trygghet som ga meg ro langt inn i sjela.
Jeg hoppet etterhvert ned fra steinen, i og med at det var i ferd med å dekke hakket mer enn anklene mine, og tuslet langs vannkanten mens jeg plukket opp flate steiner og kastet flyndre. La meg bare skyte inn at dette var i sommer, enda på det tidspunktet hvor jeg stablet smerten min. Jeg kjente et dur fra jakkelomma, og plukket opp telefonen min.
"Tid til å snakke?"
Jeg brast sammen i gråt på stedet, og måtte sette meg ned i den våte sanden.
"Klart det. Hva skjer?"
Og så ble jeg sittende i en halvtime i regnet med den våte sanden som underlag, mens jeg kjente på irritasjon og smerte, mest irritasjon. Over meg selv, som ikke klarte å la være å svare den ene gangen, og som hadde såpass vondt på andres vegne. Etter den halvtimen var gått, begynte jeg å le. Og jeg husker at latteren overrasket meg, og jeg så meg litt rundt før jeg innså at det var jeg som lo. Det fikk meg til å le enda litt mer. Jeg reiste meg og ristet litt løs, og jeg tror jeg klarte å riste av meg både litt irritasjon og litt smerte. Jeg husker ikke stort mer fra den natta der, men jeg husker at jeg ble på stranden lenger enn det jeg tidligere hadde tidligere pleid å være.
YOU ARE READING
alle roser har torner
Non-Fiction"Jeg holder rundt smerten med begge hendene. Lar rosene stikke tornene langt inni huden min. For jeg føler at det handler om å tillate seg selv å ha det skikkelig vondt en liten stund, for å så se på ting i perspektiv." Smerte, kjærlighet og øyeblik...
