Ulvespor i snøen[#Wattys2016]

Kap. 8

Så jeg sprang avsted til kremmerne med gullsinger i hånda mi. Det var kaldt ute. Frostrøyken sev ut av munnen min og fløy avgårde. 

Jeg kom oppe på åsen. Nå kunne jeg høre alle menneskene som snakket, pengene som klirret og papir som raslet. 

Jeg kunne kjenne lukten av stekt mat. Maten fikk magen min til å rumle. 

Jeg løp inn i folkemengden. Lyden av musikk fra lutt, fløyte og trommer, gjallet over hele markedet. Det var mange boder å gå igjennom, men jeg ville finne noe med smykker eller steiner i. Ja, steiner. Sånne magiske, og fargerike. 

Plutselig kom jeg innom en bod med drømmefangere og steiner i. Jeg kikket på dem. Alle hadde ulver på seg. 

Der er Drømmefanger. Den blå. Han er lederen over Krigerklanen. Det var som om Snøfnugg ropte i hodet hennes. 

Jeg sa ikke noe til henne, bar fortsatte å kikke på den blå drømmefangeren. "Unnskyld?"

Jeg fikk en dame bak boden sin oppmerksomhet.

"Hvor mye skal du ha for denne?"

Hun betraktet arbeidet sitt. Damen var gammel, helt klart. Hun hadde mørke ringer rundt øynene og rynker rundt på pannen og rundt munnen. Håret hennes var hvitt og slitt. Hun så ut som en gammel indianerkvinne sånn som hun gikk kledd. Hun gikk i en fargerik poncho med frynser på kantene.

"Den, ja." Stemmen hennes var gammel og skjelven. "Det ligger en fantastisk historie bake den om en ulv som ofret seg selv for drømmefangeren for å redde flokken sin."

Jeg tok til meg kunnskapen og tygde på det hun sa. Så spennende!

Damen tok en god kikk på meg med de gamle brune øynene hennes før hun sa, "ta den. Jeg hører at den kaller på deg."

"På meg?"

Damen nikket. så satte hun seg godt tilbake på stolen sin igjen. "Den kaller på deg. Den roper og ulven uler. Den har en beskjed til deg."

Dette var et tegn på en gammel, klok, kone. Hva kunne beskjeden være?

 Jeg takket henne for at jeg fikk den. Jeg kunne ikke tro det. Drømmefangeren var som sagt blå, det hang fjær og perler i snorene nedenfor og i midten. I midten var det et ulveansikt. Ulven hadde lilla øyne, den hadde en hvit stripe som gikk fra snuten til pannen og resten av ulven var grå med noen få brune striper i. 

Jeg klarte ikke å ta øynene mine vekk fra den. Den var... vakker, rett og slett vakker.

Jeg savner dem...

Blir det ikke rart med meg i flokken deres med ditt utseende? Jeg kunne ikke tro at jeg skulle ta livet hennes. At jeg skulle være en ulv og være med i klanen deres.

Det tenker jeg, men du får bare gjøre det.

Jeg sukket. Jeg antar det.

Jeg gikk videre og kom til en bod der de solgte amuletter. Jeg så på en lykkeamulett som var blank og skinnende. Den skulle gi meg lykke på veien, så jeg tok en med bilde av en ulv og en måne på.

"Det blir 50sølvsinger." 

Jeg ga mannen den ene gullsingen min og fikk tilbake vekslepengene. Så hang jeg amuletten rundt halsen.

Timene gikk fort når man var ute og tittet i bodene. Nå, var det kveld. Mørket kom snikende og kremmerne pakket sammen sakene sine. Nå, skulle dem feste i Hallen med dans, mat og drikke. 

Jeg hutret. Kulden trengte seg inn i den tykke jakken min. Jeg fant veien til slakterhuset, men den eneste personen som stod der var Ragnar, slakteren. I den ene hånden sin hold han en fille som han tørket disken for blod med. 

"Nita!" roper han som om jeg skulle vært en liten jente. "Hvordan har den lille rakkerungen det?"

Jeg lo og satte meg på en stol i et hjørne. Det var hvertfall varmt her inne hos slakteren, og det luktet kjøtt. Kjøtt som fikk magen min til å rumle. 

"Jeg har det bra." fniste jeg. "Hvor er pappa?"

""Far din, ja." Ragnar la fra seg filla og lente seg framover på disken med de tykke armene sine. "han var her i dag tidlig."

"Så lenge siden!"

Ragnar nikket. "Men så dro han... syntes jeg hørte at han skulle til Rilka."

"Hæ?!" hjertet mitt hamret. Det var langt til den byen. "Når sa han dette?! Hvorfor skulle han dit?!"

"Han sa det i dag tidlig. han skulle rekke å dra dit, før han hentet deg igjen, men jeg husker ikke hvorfor han dro."

"Hva gjør jeg?"

"Det er ikke så mørkt enda, vesla. Kanskje du kan dra hjem?"

Jeg tok på meg jakken igjen. "Skal jeg gå da eller?"

"Hundene deres står ute. Faren din tok hest og kjerre dit."

"Dust." mumlet jeg. Den var ment til min far. "Takk, Ragnar."

"Når som helst, vesla."

Jeg gikk ut til hundene. satte meg i sleden og dro hjemmover. Jeg var vant til å klare meg på egenhånd, så dette skulle gå bra.