Ulvespor i snøen[#Wattys2016]

Kap. 19- Sommerdalen

Hvite, ukjente skikkelser stod rundt meg og så på meg. "Du er ikke en av dem" sa de til meg. De var ulver som alle andre. De var helt blanke med røde, stikkende øyne.
"Dette er min plikt!" skrek jeg tilbake til de ukjente.
"Men hvordan kan du vite om det de sier er sant?" Det var som om ansiktene deres ble revet i stykker. Hjertet mitt slo hardere og hardere som om det skulle hoppe ut av brystet mitt.

Jeg våknet med et rykk og et lite skrik. Jeg trakk til meg pusten som for lengst hadde blitt borte. 
Jeg slang på hodet og merket Scarfs øyne. "Mareritt?"
Jeg nikket. Bilde av de ulvene hadde brent seg inn i minnet mitt. 

Det var fortsatt natt og enda hadde vi en lang reise igjen. Jeg kjente meg ikke trøtt. Ikke i det hele tatt. 
Scarf lukket øynene og la seg til rette ved stubben. Snøen virket kald mot ryggen min og jeg kjente det iste nedover ryggraden. 
Jeg kremtet. Scarf åpnet øynene sine. De glitret i månelyset. 
"Jeg lurte på... hva skjer når vi kommer fram?"
Et smil lekte seg om munnen på Scarf. "Du skal bare møte Den Vise, han vil fortelle deg kreftene dine og finne skjebnen din.
Jeg nikket. "okei."
"Er du nervøs?" Stemmen hans var fyllt med en overlegen tone. Nesten som om han skulle virke beskyttene. 
Nølende nikket jeg med hodet.
Den drømmen... de ulvene kommer fra Måneklanen. Det er motstanderene våres... De vil bare få deg til å velge deres vei.

"Bare sov du. Det ordner seg." Scarf lukket øynene sine og la ned hodet for siste gangen. 
Jeg gjorde det samme, så sovnet jeg igjen. Bildet hoppet opp igjen, men jeg skyvde den vekk med tankene mine. 
Jeg savner hjem... klynket jeg før jeg sovnet. 

Morgendagen ga fra seg sol og lite varme. Jeg frøs og var kald etter å ha sovet på bakken. 
Scarf var allerede oppe. Som vanlig lå Ara fortsatt og sov. 
Jeg satte meg ved siden av Scarf på den morkne stammen og tittet på ansiktet hans. 
"Hva ser du på?" Scarf kvalte et knys og kikket tilbake. 
Jeg rødmet og kikket rett fram på tretoppene som var fulla av snø. 
"Du sier ikke mye i lengden."
Jeg ristet på hodet. "Nei..."
"Jeg kom i Krigerklanen som valp. Da hadde foreldrene mine forlatt meg. Jeg var svak, den svakeste valpen i flokken." Scarf sukket. "Drømmefanger tok meg til seg og så med en gang at jeg var sterk innvendig. Jeg ble helt klart sterkere fysisk også. Han så noe de andre ikke så, han så den fødte lederen inne i meg. Snøfnugg var min eneste venn. Hun bar aldri noen navn fordi vi kalte henne alt mulig rart. Da hun døde, ble jeg knust... som om en lillesøster skulle dødd fra broren sin."
Scarf senket blikket og kikket på labbene sine.
"Hvorfor forteller du meg dette?"
Scarf smilte. "Hvorfor ikke? På tide at jeg åpner meg for noen igjen." han kikket på meg og smilte. Jeg smilte tilbake. 

"Du skal glede deg til veien opp mot fjellet." ler Scarf idet vi startet å følge sporene igjen. Ara var selvfølgelig våken og gikk med oss. Scarf hadde fanget frokost, så det trengte vi ikke å bekymre oss noe om. 
"Å?"
"Den er forferdelig! Så mange trappetrinn!" ler han. Det var godt å se Scarf le og være i et godt humør. 


Plutselig kom vi til et sted der blomster blomstret og gresset var grønt. Det var vakkert. Snøen var blitt borte! Scarf løftet på poten og så fremmover. "Hva i alle...." han fullførte ikke setningen. Han så ut som om fare var på ferde. Hva kunne være galt med snø som var borte. 
"Sommerdalen har strekt seg. Vi skulle ikke kunne ha kommet til den før om noen dager." Scarf ristet på hodet. "Kom, vi har ingen tid å miste."
Der var han alvorlig igjen. Samme gamle Scarf. 
Lukten av slått gress traff snuten min. Jeg pustet inn den gode sommerlukta. En sommerfugl i det fjerne blafret med vingene sine før den landet på en liten blomst. 
Solen skinte. Jeg kikket tilbake inn i vinterskogen. Sola var der også? Jeg rynket på pannen. "Hvorfor er det to soler?"
"Det er det ikke." svarte Ara. "Vinter er måne, sommer er sol- så eneklt er det."
Men det var ikke enkelt, hvorfor? hvordan...? Skulle det ikke da vært natt i vinterlandet da?
"Hvis dere sliter med å finne mat, hvorfor flytter dere ikke hit?" Spurte jeg Scarf og så opp på han. 
"Det er ikke så enkelt, vesla. Drømmefanger vil ikke flytte og... det bor mennesker her."
Gjorde det? Jeg visste ikke om noen mennesker som bodde her og jeg har vært mange steder før foskjølelsen min. 

Vi gikk videre og jo lenger inn vi kom desto mer sliten ble jeg. Alt snurret rundt nå og hodet mitt verket. Synet mitt ble plutselig blurrete og prikkete. "scarf." stønnet jeg fram som om jeg skulle hatt vondt noen steder. Han ser på meg og blikket hans blir alvorlig. 
Da ble synet mitt svart og jeg kjente jeg traff den gresskledde bakken med et svakt dunk.