Ulvespor i snøen[#Wattys2016]

Kap. 15- En gammel historie

Det var en vanlig sommer i Leika. Ulveflokken, Sinta var ute og passet på. 
Valpene, som nå var blitt 5uker gamle- hoppet rundt i det lange gresset. Drømmefanger var en av valpene. 
Alfahannen deres er våken og følger med på valpene som springer. 

Drømmefanger springer inn i skogen. På jakt etter en mus som pilte inn i en trestamme. 
Lederen deres bjeffer og uler, men Drømmefanger hører ikke. 

Han står og graver i trerota på jakt etter musa. Plutselig hører han en kvist knekke. Han ser seg rundt. Det var mørkt inne i skogen. Månen var oppe på himmelen. 
Var det ikke nettopp dag? Undrer Drømmefanger mens han går for å finne veien tilbake. 
Han kjente det grøsset nedover ryggen. Skogen hadde klart magiske krefter. 

Blader raslet og kvister knakk under føttene til noen. Drømmefanger snur seg sakte rundt. To glødende, røde øyne ser på ham i smug bak en busk. Drømmefanger skvetter til og gjør fra seg et lite voff. 
Beistet i busken kommer fram. Det var en ulv, men ikke som han selv. Den var høy og mager, snuten var lang og naken, ørene var spisse og korte og kjeften var fullt med hoggtenner. 
Beistet gjør fra seg et snerr og Drømmefanger viker forsiktig unna. 

Han er skrekkslagen. Bekymringer knyter seg i magen hans og hjertet hamrer. 
Hva skulle han gjøre? 

Beistet kom mot valpen på to, stødige, men spinkle ben. Den løfter opp den ene labben sin, full av uhyggelige klør. Han mumler noen ord som valpen ikke får tak i og hogger til. 
Drømmefanger klynket i smerte idet han fikk et sår over øyet. 
Valpen krymper seg og tenker dette er slutten, men plutselig ser han en annen skikkelse. 

Skikkelsen er hvit som snøen selv og har sorte prikker både her og der. Skikkelsen viser seg å være en ulv når Drømmefanger tar en ordentlig kikk. 
Den hvite ulven angriper beistet med kjeft og klør. Snart ville den ligge død på bakken. 
Død skulle den bli og det tok ikke lange tiden før ønske ble oppfylt. Beistet lå i kramper på bakken, rykket til med labber og kropp mens blodet priplet ut av offeret. 

Den hvite ulven ser på Drømmefanger med sine kloke, blå øyne.
"Den dag i dag om mange år vil Varulvene stå opp igjen. En kriger vil komme, men hun vil ikke vite hva hun skal gjøre før dere lærer henne." Ulven ser opp på himmelen og valpen Drømmefanger kunne sverge på at han så universet selv. "Om hundre år, kanskje mer vil månen bli rød og har samlet nok krefter til å vekke opp varulvene. De vil drepe og herske. Krigeren skal hjelpe dere med dette."
Universet i himmelen viste den røde månen og svarte skikkelser som skulle forestille varulver. Kunne dette være sant?

"Lille valp, du har nå sett og hørt hva som vil skje. Ta denne gaven fra universet om å leve lenge nok til å redde verdenen sammen med krigeren. Jeg vil møte deg der, for meg er skikkelsen som vil vise krigeren."

Ulven spratt avgårde før lille Drømmefanger fikk sagt noe som helst. Hvorfor snakket hun i gåter? Hva skjedde? Hva skulle han gjøre nå, nå som han visste at verden var i fare?
Drømmefanger ser seg rundt. Han står på jordet med det høye gresset. Bak ham leker valpene og lederen sitter å passer på sammen med maken sin.
Valpen ser på lederen sin. Han smiler. "Flink gutt." sier han. 

Flink? Løp jeg aldri inn i skogen? Drømmefanger var forvirret og redd. Hva skjedde?


"Jeg husket på den dagen i flere år. Hundre år har gått nå og jeg har sett krigeren komme, det er deg. Og du skal kjempe mot Varulvene. Det er min jobb.... min jobb før jeg ikke lenger er på denne jord. Dette er en gammel histore, en livshendelse... du må hjelpe meg og oss... og hele verden fra varulvene. Kan du takle dette?"
Jeg nikket. Hva kunne jeg si? Jeg hadde ikke akkurat noe valg. "Jeg skal klare det."