Ulvespor i snøen[#Wattys2016]

Kap. 18 -Minner fra Snøfnugg

Ara stod og dyttet meg med labben sin. Jeg gryntet og vred meg i høyet.

"Du må stå opp. Har du helt glemt det?"

Jeg sperret opp øynene mine. "Vi må dra!"

"Jeg har liksom prøvd å vekke deg nå i 10 minutter." sukket Ara.

"Jeg beklager så mye."

Jeg hoppet ut av den deilige sengen min og løp ut mot utgangen av hulen. Alle ulvene var fortsatt i Drømmeland... untatt tre ulver som skulle reise langt. 

Scarf stod utenfor. Han slo utålodig med poten ned i bakken.

"Der er du... dere." rette han på seg selv. "Da drar vi."

"Hva med frokost?" klager jeg. Magen min rumlet som et dyr... i det faktum at jeg var et dyr.

Scarf lo. "Jeg skal lære deg litt om ulvelivet jeg, valp."

Valp...? det hadde han aldri kalt meg før... skulle han tøffe seg også nå...? Hvordan ville dette gått hvis jeg skulle være alene med denne.... ulven?

Jeg kunne høre Snøfnugg le langt inne i meg. Det iste mellom  marg og bein. Hva kalte han deg? hahahahahah, valp?! 
Slutt da!
Jeg klarer ikke! Han ser på deg for å være en unge!

"Skal si du blir mindre pratsom for hver dag."

Jeg rykket til. Det var som om jeg ble dratt ut av en drøm. "Jeg vet det... unnskyld."

Ara så på meg og fulgte meg med sine blå øyne. "Er det noe galt?"

Jeg ristet på hodet. "Nei..."

Ara ga seg ikke. Hun visste noe var galt, det gjorde hun. 

Vi kom oss ut av hulen og stammen. Snøen hadde blitt mindre. Jeg kunne allerede skimte gresstrå som stikket opp både her og der. 

Fuglene som tålte vinteren kvitret stille. Det var enda mørkt, men disse fuglene hadde tydeligvis våknet tidlige. 

"Hvor skal vi?" 

Scarf snuste inn den kalde vinterluften. "Vi skal følge et spor. Et ulvespor fra Den Vise."

Jeg skjønte ikke... Hvordan kunne vi se ulvespor i snøen fra Den Vise når han ikke hadde vært her?
Det er fordi han sender dem med tankene og magien sin.

Det ga fortsatt ikke mening, men jeg måtte bare akseptere det. 

Scarf så ut som en flokkleder der han gikk. Tanken slo meg. Hva med når Drømmefanger var borte?

Scarf var full av sterke muskler. Ara dultet bort i meg og fniste. Hun hadde helt sikkert skjønt at jeg så på Scarf.

"Er dere sultne?"

Jeg skvatt til og rødmet da Scarf sine lilla øyne møtte mine blå. Jeg kikket en annen vei. "Tja, litt."

Scarf nikket "vent her, litt." Så sprang han dypere inn i den hvite skogen.

Jeg satte meg ned i snøen. Det var ikke kaldt, jeg hadde jo pels.

Jeg sukket. Potene mine verket allerede, men det var langt igjen.

Nå kunne jeg ta en god kikk på naturen. Den var vakker og... hvit.

Små fugler fløy langt ute på den blå-grå himmelen. Snøen lå tungt på tærne og de ga fra seg høylytte sukk.

Jeg var i ett med naturen og det var fantastisk.
Jeg og Scarf pleide å leke rundt her. Jeg kunne høre Snøfnugg's triste tone mellom ordene.
Jeg ser på han for å være en bror, og ikke noe mer... Det ser ut til at han bryr seg om deg, men at han ikke helt vil vise det.

Snøfnugg hadde rett. Han viste det aldri, hvordan kunne jeg være sikker på om han virkelig brydde seg og at det ikke var en plikt?

"Du har vært stille lenge nå..." Ara så på meg med hodet liggene på skakke.

Jeg ristet fort på hodet som om du skulle ristet vekk en tanke eller en drøm. "unskyld... jeg er bare litt... borte..."

"Hva foregår?" Spurte Ara idet hun satte seg ned ved siden av meg. 

"Ikke fortell dette til noen."
Nei!

"Minnene fra Snøfnugg er enda i meg."

Ara rynket på nesen. 

"Jeg mener det at jeg husker det hun har opplevd og at hun lever gjennom meg." tilførte jeg. Jeg var ikke sikker på om Ara noen gang kom til å tro meg, men jeg kunne jo prøve. 

En kald følelse strøk ryggen min. Jeg snudde meg og skvatt til da jeg så Scarf sine øyne. Han slapp en liløs hare ned på bakken. Blodet rant ut av halsen dens og farget den hvite snøen sterkt. 

"Så du kan huske ting Snøfnugg husker?"

Jeg nølte, men nikket til svar. 

Han rynket pannen og blikket senket seg. "Spis nå. Så vi kan dra videre."

Jeg nikket raskt og delte maten med Ara. Scarf ville ikke ha noe, men jeg takket han for at han hadde jaktet mat til oss. 

Så fortsatte vi å dra videre og vi fulgte de små, magiske ulvesporene i snøen.