Ulvespor i snøen[#Wattys2016]

Kap. 22- Ankomsten

Scarf løp med meg på ryggen, så kastet han meg ned. "bli her." hvisket han til meg før han løp videre. Jeg var i en grop bak en stein. Rundt meg hang det spindelvev og kvister. Jeg grøsset idet jeg så en edderkopp krype forbi.

Jeg hørte Scarf snakke med Måneulvene med en høy og streng tone. Han knurret og viste tennene sine. De gjorde det samme. De var tre og det var tre av oss, men jeg var syk.

Løpet er kjørt...

Hva gjør vi?
Vi? Det er bare meg... Det var forsent... Snøfnugg kunne ikke hjelpe meg.

Jeg lukket øynene mine og... sovnet... tror jeg. Eller kanskje jeg besvimte?

Det var mørk. Jeg kunne kun se meg selv og Snøhvit ved siden av meg.
Jeg er her... Sier hun trøstende...

Jeg glippet med øynene. Det var lyst og fint ute. Jeg lå ikke lenger ved steinen.

Scarf lå ved siden av meg med en beskyttende labb på ryggen min. Gammelt blod var størknet på snuten hans og han hadde et sår over øyet.

Ara sitter lengre framme. "du er våken! Det er noen som vil hilse på deg!"

"Hvor er vi?"

En gammel, slitt ulv kommer bort. Han er grå i pelsen. "Jeg er Den Vise." sier han med en vis stemme.

Jeg blunket med øynene. Jeg kan ikke tro det.

Han bar deg opp.... 

Jeg kunne ikke tro hva Snøfnugg nettop sa. Han BAR meg.

"Det er en ære å møte deg." Jeg spratt opp mot ham og bukket. 

Den Vise nikket. "Venenn din er ganske modig." sier han og ser bort på Scarf. "Han bar deg opp alle trappene og idet han tråkket inn i hulen kollapset han."

"Dere har sovet i to dager. Jeg har passet på dere."

"Tusen takk." jeg så bort på Scarf. "Du er modig." mumlet jeg til han. 

Den Vise kremtet. Så snudde han ryggen sin mot meg. "Kom."

Ara ble med. Scarf lå enda og sov. De hadde sikkert vært ute og våkne hele natten. 

Vi kom fram til et rom opplyst av fakler. På veggene var det hulemalerier av ulver som jaktet på reinsdyr. Taket var høyt oppe og jeg kunne skimte noe som glinset der, men jeg så ikke hva det var.

Den Vise satte seg ned i en tegnet sirkel. Tråkk in Nita.

Ara stod utenfor ringen, hun visste nok hva som skulle skje.

"Lukk øynene dine."

Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og lukket øynene mine. Den Vise startet å synge, ikke med ord, men med lyder. Ulvelyder...

Vi tråkket inn i mørket, så ble det opplyst. Jeg så meg selv ved horisonten. Det regnet og snøen ble våt og kram etter regnet. Jeg stod der med hele Krigerklanen bak meg. Forran oss, mange meter unna stod fienden. Måneklanen og Varulvene. Månen var rød som blod og kjempestor. Pelsene våres var pistrete.

"Dette er det endelige slaget!" skrek jeg. Det tok ikke lang tid før det brøt ut en kamp mellom klanene.

Blod ble spilt og fargen snøen like rød som månen.

Offering til månen så månen kan bli normal igjen. Så månen kan få slukket tørsten sin og trekke seg tilbake.  

 Jeg ser ikke slutten. Jeg ser ikke hvem som vinner eller taper. Alt er bare rot og bråkete av ulver som sloss. Men jeg ser min far, han har et skuffet blikk i øynene sine.

Så kom vi ut av det og tilbake i hulen. "Du skal redde verdenen, Nita."

Kommer mer snart :D

Love u guys! Dere gjør boken min enda bedre! 

Sorry for lite oppdateringer, jeg lover- det kommer mer snart ;3