Always - L.T. Story (Book 2)

Chapter 29

Så, jeg kom ikke inn. Jeg får ikke blitt med til New York, og jeg må studere her i stedet. Det gjorde vondt inni meg da Dylan og jeg pakket ned tingene hun skulle ta med seg. Om hun bare kunne tatt med meg pakket meg inn i en stor koffert med en skoleplass.

Jeg skulle bli hjemme og studere her. Det ville bli kjedelig uten henne. Jeg var også litt redd at vi skulle være så langt fra hverandre. Hva om hun fant en som var mye bedre enn meg?

- Louis.

Tankene mine ble brutt av Dylans nydelige stemme. Jeg ristet fort på hodet og så mot henne med et smil om munnen.

- Går det bra eller? Det så ut som du falt ut, sa hun og smilte mot meg.

Jeg nikket før jeg kysset henne lett på kinnet.

- Kommer bare til å savne deg.

Dylan rødmet før hun fortsatte å pakke klærne sine. Det var stille en stund og jeg holdt ikke ut. Fort fant jeg fram mobilen og satt på en av favoritt sangene mine. I det samme sangen strømte ut av mobilen spredde det seg et smil om munnen til Dylan. Jeg reiste meg og fant frem enda en boks. Deretter puttet vi sammen alle klærne til Dylan. På toppen av bunken lå "The Killers" toppen min. Hun hadde fått den av meg, fordi jeg likte å se henne i den. I det refrenget kom for siste gang så vi hverandre rett inn i øynene. Dylan sine ble klarere og klarere og noen få tårer sildret nedover kinnet hennes.

- I won't give up..

Hvisket hun og ga meg et lite smil.

- On us, fullførte jeg og klemte henne hardt inntil meg.

Hun snufset før hun la hodet mitt på skulderen min.

- Vi kommer til å klare det, ikke sant?

- Ja, svarte jeg bestemt.

Dylan trakk på smilebåndet igjen og vi kysset hverandre lidenskapelig.

- Kan vi besøke mammas gravplass i dag?

Jeg kunne ikke annet enn å nikke. Jeg kunne ikke akkurat nekte henne for å se sin egen mor.
- - - - - - -

Mørket hadde kommet og vi stod ved graven hennes. Dylan klemte meg hardt i hånden. I den andre hånden holdt hun noen blomster. Forsiktig bøyde hun seg og berørte ved steinen. Hun holdt seg sterk for å ikke knekke sammen.

- Hei mamma, sa hun lavt.

Deretter foldet hun hender og lukket øynene. Jeg satte meg på huk ved siden av henne og la en arm om henne. Jeg strøk henne forsiktig over ryggen. Det var vansklig å være her for meg også. Moren hennes var også en nær venn av meg. Hun hadde alltid vært så positiv og alltid smilt når hun så meg. Jeg tror hun likte meg, men hvem vet.

- Jeg skal ta vare på datteren din, hvisket jeg for meg selv.

--------
(SORRY FOR SÅ MYE HOPPING)

- Louis! Dylan!

Moren min ga oss begge en stor klem og hun hadde et stort smil om munnen.

- Det er så godt å se dere.

Hun var alt for ivrig. Jeg blir nesten flau. Vi hengte fra oss klærne og sammen gikk vi inn i stua. Nevnte jeg at Dylan foresten så nydelig ut i kveld. Vel, hun gjør jo alltid det, men den kjolen satt som et skudd på henne. Ville jeg rive den av? Jeg skal ikke svare på det.

- Så hvordan går det med dere?

Moren min så på oss med håpefulle øyne.

- Vel, det går veldig bra. Det er bare synd at jeg drar om noen dager, sa Dylan og bet seg i leppa.

- Ja, for du skal studere i New York. Noe så spennende! Det kunne du også gjort om du bare hadde jobbet mer, Louis.

Det gjorde vondt inni meg da hun sa det, men det var kun sannheten. Jeg nikket kort hodet i skam.

- Jeg er sikker på at det kommer til å gå bra med Louis uansett, sa Dylan støttende og smilte oppmuntrende til meg.

Jeg smilte tilbake og la en arm rundt henne, deretter kysset jeg henne på kinnet.

- Å, dere er så søte. Jeg har alltid sagt det, Louis. Jeg viste dere ville bli sammen, sa moren min opprømt.

Vi rødmet begge to og så flaut på hverandre. Det hadde vært tydligere for andre enn oss. Mens vi satt der og pratet tenkte jeg fortsatt på hvordan det ville bli uten henne. Det ville bli så ensomt. Jeg kom til å savne henne mer enn jeg klarer å forklare.

***
Vote/Comment/Share

Neste del er siste del...... >>>>>

Men det kommer en oppfølger!! Endlessly book 3! Håper dere vil fortsette å lese den!