Always - L.T. Story (Book 2)

Chapter 23

"Their not just a band to me" Mobilen til høyre er den alle delene blir skrevet på altså min 😂❤️ "Assistenten" Maye har den ved siden av. ❤️ (bilde)
--------------------------------------------

- Hvordan gikk det? ropte jeg mot henne.

Dylan rynket på nesa. Jeg smilte litt og ristet på hodet.

- Har Peter Pen flydd med noen på dansegulvet ennå?

Hun smilte lurt mot meg og jeg ristet på hodet mens jeg så dumt på henne.
Musikken ble brutt og den kjente lyse stemmen fra elevrådsledren på skolen lagde ekko i veggene.

- Ok, tiden er inne folkens.

Hun virket litt for gira, som alltid. Dylan og jeg himlet med øynene til hverandre.

- Vel, kan noen gi meg konvoluttene?

Samtidig la Dylan hodet mitt skulderen min og lukket øynene. Jeg smilte å strøk henne forsiktig over ryggen.

- Ok, jeg åpner nå konvolutten der ballets konge står, sa elevrådsrepresentanten for å bygge opp spenningen.

- Bare få det overstått, hørte jeg noen rope.

Jeg fulgte nøye med i det hun rev opp konvolutten. Hun dro ut en lapp. Jeg holdt pusten.

- Mr. Louis Tomlinson.

Fort pustet jeg ut og folk begynte å klappe. Dylan smilte til meg og ga meg en kjapp klem før jeg gikk mot scenen. Da jeg nådde scenen satte en person jeg ikke kjente en plastikkrone på hodet mitt. Jeg følte egentlig ikke noe for den, og jeg pustet tungt ut. Det var bare å få det overstått. Jeg viste hva som kom. I det jeg så utover de andre elevene var den eneste jeg så Dylan. Vi smilte til hverandre og hun blunket til meg.

- Ballets dronning er...

Det ble stille en stund. Jeg ventet navnet. Det var på vei til å bli sagt. Jeg knep øynene sammen og lot hjertet mitt synke. Alt jeg hadde gjort for å slippe henne. Nå var det kun å holde ut noen få minutter.

- Dylan Hood.

##forfatters pov. Husker ikke om jeg har gitt henne etternavn og Calum har bursdag i dag, så første jeg kom på##

Øynene mine sperret fort opp. Jeg hørte flere trakk pusten og jeg hørte et hyl. Hjertet mitt hamret fort. Den eneste jeg så mellom folkemengden var en sjokkert Dylan. Folk startet å klappe og gjorde vei for henne. Jeg hadde nesten tårer i øynene og jeg kunne ikke tro det. Dylan. Ballets dronning. Hun nådde scenen og forsiktig ble kronen plassert på hodet hennes. Et forsiktig og usikkert smil bredde seg utover munnen hennes. Hun gikk mot meg og stelte seg nærme. Hendene våre berørte hverandre så vidt. Jeg ble varm inni meg. Folk klappet og hoiet for oss. Jeg var så glad at dette var med Dylan, men jeg var mest sjokkert. Hele tiden hadde jeg trodd det ville bli med Julia. Tydligvis hadde de litt mer vett i hodet enn jeg hadde trodd. Godt for meg.

En sakte sang ble satt på og vi så forvirret på de andre.

- Det er en tradisjon. Kongen og dronningen danser alltid første dans med hverandre.

Jeg bet meg i leppa. Forsiktig knyttet jeg hånden til Dylan sammen med min og førte henne ut på dansegulvet. Folk stod tett rundt i en ring. Alle glodde på oss. Det gjorde oss bare enda mer usikre. Jeg så at Dylan var mest redd av oss. Hun klarte ikke å slappe av.

- Rolig. Jeg har en plan! hvisket jeg til Dylan og smilte til henne.

Hun så usikkert på meg. Jeg startet å danse som en gærning. For eksempel gjorde jeg fugledansen. Jeg fikk rare blikk på meg, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Andre lo av meg, blant annet Dylan. Etter hvert ble hun med. Hun kunne ikke dy seg. Flere og flere ble med og etter hvert gjorde alle fugledansen. Vi må ha sett ut som noen tullinger. Foresten jeg må ha overdrevet da jeg mente alle var med. Selvfølgelig var ikke Marcus og Julia med. De skulte bort på oss og i tillegg tvinnet Julia det blonde håret sitt. Hun så mest sur ut. Jeg ville ikke tenke mer på dem og så heller tilbake på Dylan. Det så ut som hun koste seg og hun smilte et stort smil mot meg. Jeg kunne ikke annet enn å gjengjelde det. Øynene hennes lyste opp og de var festet på meg. Jeg klødde meg i bakhodet og tenkte litt. Hvordan skulle jeg løse Dylan problemet?

-------

- Jeg kan enda ikke tro det! sa Dylan.

Vi gikk hjem fra ballet. Hektet sammen med albuene våre.

- Nei, ikke jeg heller.

- Hvem ville liksom ha stemt på meg?

Jeg stoppet opp og vi stod rett ovenfor hverandre.

- Jeg, sa jeg kort.

Et smil bredte seg utover munnen til Dylan og øynene hennes skinte. I det samme brakte det over oss. Dråpe etter dråpe traff hodene våre.

- Faen, mumlet jeg.

Fort grep jeg hånden hennes og løp veien hjem. Heldigvis var det ikke langt unna. Vi bråstoppet utenfor døra. Vi var begge to søkkvåte. Det så ut som vi hadde badet med klærne på og jeg kjente buksene ble strammere. I mens jeg prøvde å finne nøkkelen hørte jeg Dylan skjelve. I tillegg hakket hun tenner. Fort rev jeg av meg jakka og den over skulderne hennes.

- Takk, Lou, sa hun og smilte søtt.

Jeg ble varm inni meg og jeg kunne ikke annet enn å smile tilbake. Enda holdt jeg jakken over skulderen hennes mens jeg studerte henne. Ansiktet hennes var hvitt og leppene hennes var noe blå. Å, noe så inderlig som jeg ville kysse dem, men jeg kunne ikke.

- Heldigvis blir jeg ikke våt i håret, sa Dylan og dro av seg parykken.

Hun kastet den mot døren og smilte skjevt til meg. Jeg lo kort før jeg så henne rett inn i øynene. Fort ble jeg trollbundet på ny. Jeg glemte regnet. Kulden. Det var kun oss to sammen.

- Dylan, sa jeg kort.

Ansiktet mitt bevegde seg nærmere hennes. Jeg vet dette var feil, men jeg klarte ikke å stoppe. Dette øyeblikket kunne ingen ødelegge. Den varme pusten min streifet ansiktet hennes og sakte lukket hun øynene før hun åpnet dem igjen. Hun så rett på meg.

- Louis.. sa hun nesten lydløst.

Det var det siste jeg hørte før jeg plantet leppene mine på hennes og jeg trakk henne nærmere meg med jakken. Jeg ble varm i hele kroppen og jeg kunne ikke tro hva jeg gjorde.

__________________________

OMG!! 😍 HVA TROR DERE SKJER? Hvordan vil Dylan reagere?
❤️VOTE/COMMENT/SHARE❤️
CALUM THOMAS HOOD. 19 ÅR I DAG! Kan ikke tro det! Love him. This is for Calum ❤️