Chapter 19

471 29 8
от anis_soloey
от anis_soloey
                                    
                                              Jeg gikk bortover veien med hendene dypt gravd ned i hettejakken min. Sakte slepte jeg meg bortover med hodet fylt av tanker. Hva om det var sant? Hva ville da skje med meg når hun forlater meg? Hvordan vil det gå? Jeg sukket høyt og prøvde så godt jeg kunne å holde tårene inne. Parken lå framfor meg og et lite smil bredte seg over munnen min. Jeg famlet opp mobilen min mens jeg gikk bortover og trykket meg inn på bilder av Dylan og meg. Et smil bredte seg over munnen min. Det var deilig å se tilbake på minnene vi hadde sammen. Jeg var alltid glad når jeg var rundt henne, eller ikke når vi kranglet da. Likevel var det noe mellom oss som gjorde at vi aldri var uvenner lenge. Det lå noe spesielt mellom oss, ikke bare en lang historie. Jeg stappet mobilen ned i bukselommen igjen og trakk inn frisk luft gjennom nesen. Deretter stoppet jeg opp. Jeg hadde nådd broen. Et smil bredte seg utover munnen min. Den hang der fortsatt mellom alle de andre. Vår spesielle hengelås. Jeg gikk mot den. Forsiktige rørte jeg den. 
                          - Venner for evig og alltid, mumlet jeg for meg selv. 
                          En tåre rant nedover kinnet mitt. Hun kunne ikke forlate meg. Jeg holdt låsen hardt inni hånden mens jeg tenkte over når vi hadde kastet nøkkelen over broen. Vi hadde lovet hverandre at ingen skulle skille oss. Det hadde nesten skjedd på grunn av Julia. Nå stod om liv og død. Stemmen til Dylan lød i hodet mitt. 

                          - Friends forever...
                          Jeg smilte for meg selv. 
                          - and always, fullførte jeg og tørket tårene. 
                          Det var så mange som rant. Jeg lente hendene mine mot rekkverket og prøvde å tenke på andre ting. Skoleballet var vel bare å glemme. Jeg ville ikke i det hele tatt gå med Julia. Den eneste jeg vil gå med er Dylan, men om hun ikke vil, så går ikke jeg. Enda har jeg ikke fortalt henne hva jeg har tenkt å gjøre med Julia, men jeg er sikker på at hun vil like det. Jeg tittet på klokken min. Det hadde allerede gått rundt tre kvarter. Kanskje det var på tide å komme seg tilbake. Jeg ville være der når hun kom ut, men først måtte jeg innom et sted. 
                          Jeg stirret opp på klokken. Den gikk så sakte. Det var som om viseren ikke bevegde seg i det hele tatt. Hendene mine var varme og svette. Hjertet mitt hamret alt for fort. Jeg var så spendt. I det samme hørte jeg en dør gikk opp med et lite skrik. Fort reiste jeg meg opp fra stolen. Tiden stod stille i det jeg så Dylan. Det eneste jeg hørte var hjerteslagene mine. Dylan var helt hvit og hadde tårer i øynene. Hun skalv mens hun så opp på meg. Øynene våre møttes i mens jeg gikk mot henne. Hun bet seg i leppa. Jeg holdte på å miste blomsterbuketten jeg hadde i hendene. Hendene mine skalv som faen. Plutselig stod vi helt opp i hverandre. Pusten hennes streifet mot haken min. Jeg kunne ikke slutte å se inn i de glassklare øynene. 
                          - Louis. sa hun plutselig. 
                          Jeg var forberedt på beskjeden. Det var sant. Jeg ville forsvinne. Hjertet mitt stivnet og ble kaldt. Dylan tok tak i den ene hånden min og klemte den hardt. 
                          - Ikke gråt! Vær så snill. 
                          Stemmen hennes var nesten lydløs. Jeg snufset og nikket. Deretter så jeg inn i øynene hennes igjen. De var så glassklare at man nesten kunne se gjennom dem.
                          - Louis, sa hun igjen. 
                          Jeg klarte ikke å holde tårene inne. De sprutet ut og jeg startet å hulke høyt. Jeg hadde aldri grått så mye i hele mitt liv. Ikke en gang da faren min forlot moren min og jeg. 
                          - Jeg har ikke kreft.
                          *******
VOTE/COMMENT/SHARE
PRØVE PÅ TIRSDAG 😭😜🚫