Markus så kjapt på meg som om han forventet at jeg skulle si noe.
- Hvorfor kom du hit? spørte han forsiktig.
- S..S...Sigurd... F...F..Forgiftet m..m..meg. M...m..må...F...F..F..FLYKTE!!! Blir du med? Stammet jeg annpustent. Han så søtt på meg og smilte betryggende. Forsiktig la han en arm rundt meg.
- Greit, men vi må pakke, svarte han å smilte. Han klemte meg sakte og tørket vekk tårene mine.
- Jeg er hos deg uansett hva, smilte han støttende. Noe kriblet inni meg. Sommerfugler!!! Han var så snill og støttende. Selv om jeg egentlig hadde vært kjempe slem og dum mot han, var han fortsatt snill mot meg. Jeg var glad for at han ville være med og jeg viste ikke om jeg orket å være forelsket igjen, men det var jeg. Han var jo egentlig ganske hyggelig da men. Da han kom med en koffert til vær serverte han masse mat til meg, mens han lagde mat pakker. Tenk at han gjorde alt dette for meg. Ingen hadde noen gang passet på meg på den måten. Lurer på hvorfor han egentlig gjorde alt dette for meg eller hvorfor han ville risikere alt for meg. Han var bare helt fantastisk. Vi spiste et par vaffeler vær og tokk på oss skoene våre. Jeg hadde nettopp fått nye støvletter. De var svarte og hadde ekstremt høyeheler. Han hadde noen joggesko som så ut som om han hadde brukt i noen år. De var ganske slitte. Da han tokk på seg jakka, hadde jeg mest lyst til å bare kaste meg ut døra og bygynne å løpe. Men jeg ventet på han.
