Jeg gikk rundt omkring, men alt var bare et guffent tåkete gørr av noe slag. Uansett hvor hardt jeg blunket ble ingen ting klarere. Hva var det som egentlig hadde skjedd. Minne mitt var uklart. Hvorfor var alt så tåkete hvorfor kunne jeg ikke lukte, høre eller idet hele tatt se noen ting. Alt jeg i det hele tatt kunne gjøre var å føle. Noen hadde nettopp tatt meg på skulderen. Jeg begynte å løpe fra det. Kanskje det var noen som ville ta meg. Jeg begynte å tenke på mamma og senga mi. Jeg datt sammen på bakken. Bjeffing. Lyder. Stemmer. Ord. Personer. Lys. Alt sammen surret rundt meg. Plutselig lå jeg i noe mykt å godt med mammas hånd som strøk over panna mi.
- Det går bra Minka, jeg er her, hørte jeg mammas stemme si.
- Hva skjedde? Spurte jeg nygerig.
- En dame gikk på tur i skogen med hunden sin. Hunden gikk plutselig amokk og reiv seg vekk fra bånde. Den løp bort til grøfte kanten og fant deg liggende. Hunden begynte å bjeffe. Dama løp bort og ringt ambulansen. De kom så fort de kunne og ringte meg. Jeg tokk deg med hjem og la deg i senga.
FRA MARKUS SIN SIDE
Hun ble plutselig bare borte! Hun kan være hvor som helst og hva som helst! Jeg måtte lete!
- Minka!!!
- Minka!!!
- Dette er ikke gøy!!!
Jeg begynte å miste håpet. Hun hadde dratt uten meg. Jeg tenkte hardt på huset til Minka og der var jeg.
