- Hva skjedde? Spurte mamma. Jeg så på henne mens jeg prøvde å finne på noe som kunne dekke over. Det første slo meg var:
- Det var bare et vindpust fra vinduet. Kan du lukke det for meg, datt det ut av meg.
- Ok vennen, men ikke skrik neste gang. Du vet at naboene hører deg like klart som meg da, smilte hun og lukket vinduet. Hun gikk sakte ut av rommet mitt og lukket døra etter seg. Jeg gikk bort til vinduet og opnett det igjen. Jeg stakk hodet ut.
- Jeg venter på deg, hvisket jeg ut. Det var bare noe inni meg som vil ha han tilbake. Jeg kjente han igjen, men jeg husket ikke fra hvor. Stemmen hans surret rundt og rundt i hodet mitt. Jeg svnet klangen av den nydelige tonen hans. Onsdag, Torsdag og Fredag gikk sakte forbi, men på Lørdag kom han. Han hoppet inn gjennom vinduet og la seg ved siden av meg i senga mi. Jeg hadde først lyst til å dytte han ut, men det jeg etter vært greit.
- Hei, smilte Markus. Endelig var han tilbake. Jeg hadde savnet han så mye.
- Hei , smilte jeg tilbake.
- Lov meg at du ikke skriker denne gangen, sa han.
- Jada, smilte jeg, jeg lover. Jeg følte smilet hans over hele meg. Selv om jeg var blind viste jeg athsn var kjekk. Det trengt jeg ikke engang og gjette meg frem til.
- Takk, men tror du på meg nå? Spurte han alvorlig.
- Ja, svarte jeg. Han kysset meg forsiktig på halsen og ga meg en klem. Hjerte mitt banket så utrolig fort. Fortere for vær gang han tokk på meg. Jeg kunne bare ikke la være å smile. Hvordan kan noen som meg la noen som han bare komme inn gjennom vinduet.
