Tenk deg den beste måten å dø på. Du kan aldri bevise at det finnes en bra måte å dø på. For det gjør det ikke. Jeg har alltid håpt at jeg kunne bli over nitti. Kanskje bodd i et lite hus sammen med Markus og slappe av når jeg ble nitti. Jeg og Markus kunne begge sovne inn i døden sammen. Det hadde kanskje vært den beste måten. Markus kunne passet på meg, men det er bare drømme livet. Når det virkelig gjelder kan du av å hoste opp dine egne innholder eller være under vann så lenge at du mister pusten. Men når alt kommer til alt er død bare et ord som skjuler en mye større kraft bak seg.
Jeg hadde bare ligget i senga grått i flere dager. Kanskje spist litt nå og da, men det var alt. Kristoffer hadde kommet på besøk tre ganger. Han var et sånt perfekt barn. Plutselig hoppet noen inn gjennom vinduet mitt.
- Markus!? Smilte jeg da jeg så det var ham.
- Jeg har savnet deg, smilte han.
- tre år!!! Tre år uten deg!!! Hva tokk så lang tid? Utbrøt jeg.
- Han holdt meg fanget, sa han og stivnet i blikket. Jeg trodde det ikke var helt riktig tidspunkt å snakke om Kristoffer så jeg holdt det hemmelig. Jeg bare gikk bort til Markus og kastet armene mine rundt han. Plutselig merket jeg at vi ikke var alene. En skikkelse i skyggen sirret på oss.
- Hvorfor er han her!? Sa jeg skremt og oppdaget fort håndjernene som gikk rundt håndleddene til Markus.
- Hvorfor er han her!? Gjentok jeg. Det var da det slo meg. Jeg trakk meg raskt bakover.
- Jeg er her fordi dette er en felle og du gikk rett inn i den, smilte Sigurd lett. Jeg datt ned på senga å stivnet.
- Hvor mye tåler du å se? Spurte han. Han gikk et skritt mot Markus og tokk frem en kniv.
- NEI! NEEI! Hylte jeg.
- Ikke ta han. Ta meg.
- Minka... Minka... Minka, du vil virkelig ikke dette, smilte han. Sigurd tokk kniven og la den inntil nakken til Markus. Blodet begynte og renne sakte nedover.
- NEI! Skreik jeg og begynte å gråte. Han dro kniven gjennom nakken og ut gjennom halsen. Han begynte å fosseblød. Hodet til Markus datt ned på gulvet.
- Hvordan kunne du, gråt jeg og falt sammen på gulvet.
- Nå er du min, smilt han.
- nei, sa jeg i gjen og dro kniven ut av hånda hans. Han så skremt på meg. Jeg løftet kniven og stakk den inn i bryste på meg selv. Jeg kjente blide fosse nedover alle klærne mine. Det gjorde så vondt at jeg mistet pusten. Han gapte og stirret stygt på meg, mens blide fløt utover hele gulvet.
