Når alle tror du er dø, men du kan likevel røre på deg å reise deg opp. Da er det noe rart ved deg. Kanskje du har en spesiel sykdom som gjør det eller så bare later du som du er død, men jeg later ikke som. Jeg er 99% død og 1% i live. Hvis du hadde sett meg hadde du skreket som ei lita jente selv om du var en mann. Huden min hadde begynt å skrumpe inn og øynene mine hadde blitt helt svarte. Leppene var limt sammen med to tråer av hud som så så sinsykt ekelt ut. Jeg luktet død og fordervelse. Håret mitt som før var mørke blondt og blå nederst hadde blitt fullstendig svart. De ekle fillene av noen klær jeg hadde var dekket i blod og innvolder. Jeg hadde plutselig på meg masse smykker som jeg ikke ante hvor kom fra. Jeg viste ikke hvor lenge jeg hadde ligget der. Det var den 1% med liv som fikk meg til å begynne å puste igjen. Jeg var et monster, et ødelagt tid, sted og rom menneske. Alt sammen var Sigurds feil. Jeg hadde så lyst på en stor dose hevn. Nå skulle jeg drepe Sigurd. Selv om jeg var dø skulle han dø. Det er fortjent han drepte to. Jeg dreper en. Er det noen forskjell. Jeg reiste meg forsiktig oppog børstet av meg blod, svette og tårer. Ved siden av der jeg lå i stad Markus. Han rakk ikke en gang finne ut om sønnen sin. Jeg tokk opp hodet hans.
- Nå skal jeg hevne oss, smilte jeg med tårer i øynene. Jeg la forsiktig på plass hodet der det skulle vært.
