The Mask

Kapittel 18; "Kanskje det var ment for å være sånn"

Så du slår opp med han?", sa Bryce og la trykket på han. Caroline ga fra seg et lite nikk og jeg skjønte absolutt ingenting, likte ikke Caroline Cole? Hjernen min hadde fått for mye informasjon..

*

Etter at Bryce og Caroline forsvant ut av kottet startet jeg å lete etter stolene jeg ble bedt om å finne, når jeg fant tre stoler i et lite hjørne startet jeg å løfte dem opp.

*

"Alt er ferdig, endelig!", sa læreren med et stort smil og klappet hendene hennes begeistret sammen, skoledagen var over og alle kunne gå hjem nå. Ballet var ikke mer enn noen dager unna.

"Elenore?", sa plutselig Bryce og tok tak i armen min. Jeg visste allerede hva han kom til å si så jeg himlet med øynene. Han dro meg helt til gangen i andre etasje, det så ut som alle andre hadde allerede gått.

Før han fikk åpnet munnen sin avbrøt jeg han. "Jeg slår opp", smilte jeg spydig. Øynene hans ble større, akkurat som om han ville være den som slo opp. "Uhm, greit", mumlet han litt surt og slapp armen min. Jeg kunne se at skikkelsen hans forvant ned gangen.

Da han forsvant startet jeg å gå ned trappene, jakken hans var borte og bare min hang der. "Gutter", mumlet jeg irritert mens jeg tok på skoene mine og jakken min. Sekken min var i klasserommet vårt siden vi hadde fått beskjed å legge dem der. Sekken min var sikkert den eneste igjen uansett.

Gangen var så stille at jeg kunne høre pusten min. Klasserommet var bare noen skritt unna, men av en rar grunn så.. ville jeg ikke gå inn. Det var akkurat som en stemme i hodet mitt fortsatte å gjenta at jeg ikke skulle gå inn. Hjertet mitt startet å dunke fortere enn noe sinne, var det virkelig noen der? Kanskje en tyv? Nei, Elenore nå må du ikke være så teit.

Sakte tvang jeg føttene mine som plutselig ikke ville røre seg inn klasserommet. Når jeg endelig kom inn var hele klasserommet tomt, ingen var der, ikke en sjel. Da jeg skulle ta opp sekken min så jeg noen. Hvem var det? Ansiktet til personen var utydelig å det var vanskelig å se hvem det var, men man kunne helt klart se at det var en gutt. Ikke fortell meg.. At det er Bryce?!

"Hallo?", prøvde jeg å si. Gutten svarte ikke og bare sto der som en tulling. "Uhm halllllooo?", prøvde jeg å si litt høyere. Gutten sto fortsatt stille. Jeg kunne se litt av buksene hans, men siden han på en eller annen måte "gjemte" seg så jeg ikke ansiktet hans. "Unnskyld, men det er kanskje litt skummelt at du står der og stirrer..", fortsatte jeg.

Gutten sa ingenting tilbake, men etter en stund ga han fra seg er lite fnis.

"Ler du av meg", sa jeg litt spydig og stirret stygt på han. Fnisende hans ble til latter og straks skjønte jeg hvem det var.. Ingen ringere enn selveste Cole. "Hva gjør du her?", sa jeg og så litt rart på han. Han gikk ut der han gjemte seg og trakk på skuldrene.

"Ingenting egentlig", sa han med den rolige stemmen sin. "Slo Caroline opp med deg?", sa jeg før jeg fikk tenke på hva jeg nettopp sa. Elenore! Hva er det du sier?! Det rolige smilet hans forsvant og man kunne enkelt se at han ble nysgjerrig.

"Hvordan visste du det?", sa han og hevet det ene øyenbrynet sitt. Han så kanskje litt søt .. Nei! Fokuser på det han sa.. "Hørte bare at Caroline sa det til noen", prøvde jeg å unnskylde meg. "Å?", sa han enda en gang og gikk et skritt nærmere meg.

Han lente seg nærmere meg og jeg hadde kanskje et lite håp om at han skulle kysse meg akkurat der og da. Forsiktig lukket jeg øynene mine.

"AU!", kom det ut fra meg, når jeg skjønte at han hadde knipset meg rett i hodet. "Hva var det for?!", nesten hylte jeg mot han, han ga fra seg en liten latter "Ingenting, det så bare ut som du nøyt noe så jeg tenkte knipse deg ut av det".

Jeg ga fra meg et stort sukk og trampet rasende ut av klasserommet. "COLE!", hylte jeg sint inni hodet mitt, men jeg måtte innrømme det.. Jeg likte det kanskje bittelitt.. Bare bitttttelitt.

*

"Dagen har kommet mine damer og herrer, gutter og jenter", fortsatte den teite rektoren vår som prøvde å høres "sjarmerende ut". "I kveld starter endelig skoleballet!", smilte han, noen elever begynte å juble, mens andre himlet med øynene.

"Vi møtes alle sammen i klasserommene våre klokken 18:15".

*

Klokken tikket, tiden gikk. "ELENORE FORT DEG!", ropte en desperat Layla, hun og Ewan hadde tydeligvis avtalt å gå sammen fra huset hennes, hvorfor hun dro meg med får bli et mysterium. "Jada!", sa jeg mens jeg dro på meg kjolen min så fort som jeg kunne. Sminken min var fin og Layla sin lilla kjole glitret mot meg.

"Er du klar!", smilte hun fort og ga fra seg et gledeskrik, jeg visste ikke engang om det hun nettopp sa var et spørsmål eller ikke.

Vi gikk ned trappene hennes og startet å ta på skoene og jakkene våre.

Da vi åpnet døren sto en fornøyd Ewan der med en blomsterbukett. Søtt. Layla sitt fjes formet et enda større smil, hvis det var praktisk mulig så klart. "NAWW! TUSEN TAKK!", skrek hun så høyt som det gikk og ga Ewan en bamseklem.

Meg derimot sto der og stirret på dem som en loner som jeg var.

Etter en stund lå de endelig merke til at jeg faktisk fantes og smilte mot meg. Vi gikk inn i en hvit limosin og startet å kjøre mot ballet. Ewan og Layla satt lykkelige i alle sine dager i et hjørne i limosinen mens jeg satt i det andre hjørnet.

*

"Wow", var det eneste som kom ut av munnen min når vi endelig kom fram til skolen. Skolen så lenger ikke ut som en kjedelig og gammel skole, men faktisk ut som et ekte ball! Når vi åpnet døren sto det en stor plakat der som sa "SKOLEBALL 2015!". Plakaten var pyntet med en del farger og så helt fantastisk ut.

Selve ballet så enda mer fantastisk ut og det var da jeg husket hva masken hadde sagt..

"Møt meg på dansegulvet den siste dansen"

-

Beklager for et super sent kapittel! Beklager så mye! Jeg var vært veldig veldig opptatt i det siste og glemt helt at jeg ikke har lagt ut et nytt kapittel!😭
Uansett, håper dere likte dette kapittelet tro det eller ei, dette er sikkert det nest siste kapittelet av The Mask noe som både gjør meg trist og glad😁❤️
Hvis dere likte dette kapittelet gjerne legg igjen en hyggelig kommentar & stemmer!❤️
~ T

-