The Mask

Kapittel 14; "Et ord; Drama"

Brunt vakkert hår og nydelige øyne, det var Bryce. Hvordan kunne en gutt som var på den samme alderen som meg være en liten gutt? Faren til Bryce må ha vært full hele tiden. Og hva var hele greia med "Nicolas"? Han het jo Bryce, ikke sant? Jeg tørte ikke å si noe og bestemte meg for å holde munn resten av kvelden.

Fortsatt sto han glisende ved døra vår helt til vi alle satt oss ned for en "middag". Middagen føltes ut som evigheter og mamma og Jørgen fortsatte å skravle i vei om rare ting, Bryce derimot stirret på meg. Siden han stirret på meg hadde jeg ikke noe lyst til å spise heller. Jeg fortsatte å pille på maten min resten av middagen og ble aldri ferdig med den.

Når den ukomfortable middagen endelig var ferdig løp både jeg, Lucas og Jesper opp på rommene våre og etterlot en forvirret Bryce og to skravlende foreldre.

Selv om jeg var trygt i rommet mitt nå og var fri fra den ukomfortable stirringen til Bryce lurte jeg fortsatt på hva som var greia med Nicolas, var det et kallenavn? Eller? Som en forvirret Elenore sov jeg til slutt og alt ble svart.

*

Jeg våknet opp at et høyt hyl og skjønte ingenting, hva hadde skjedd? Var det virkelig sant at Bryce faktisk sov i huset vårt? Jeg tok på de hvite kanintøflene mine og stormet ut døren og skulle til å se hva hylet var. Mamma. Hun hadde prøvd å lage pannekaker og det så ut som om hun hadde sølt røren over hele gulvet.

Mamma kunne ikke lage pannekaker, langt ifra. Hun kunne verken lage vafler, kaker, pepperkaker, muffins, brownies eller noe som helst som var godt. Hun endte alltid opp med å enten søle det eller brenne det.

Jeg løp ned trappen etter den lille episoden med mamma. Da jeg kom fram til kjøkkenet prøvde mamma å tørke opp sølet, det var en gigantisk dam med røre og det så ut som at hun hadde sølt all røren hun hadde, typisk. "Går det bra?", sa jeg og så på henne. Hun tørket fortsatt røren som var på gulvet og smånikket. Dammen med røre var så stor at det så ut som hun hadde brukt alle papirene vi hadde i kjøkkenet på å tørke det.

Jeg bøyde meg ned og tok noe papir fra middagsbordet. "Takk, altså", sa hun og presset fram et smil mens jeg hjalp henne å tørke bort sølet. "Ingen årsak, hvor er Jørgen og Bryce?", sa jeg og så forvirret på mamma. "Bryce?", mammas hode ble til et spørsmålstegn, det var sant, mamma visste ikke hvem Bryce var bare hvem "Nicolas" var. "Nicolas", rettet jeg og mamma nikket forståelig. "Men hva mener du med Bryce? Heter han Bryce?", sa hun og ble et spørsmålstegn igjen.

Jeg ristet forsiktig på hodet. "Vet ikke lenger", sa jeg og reiste meg opp for å kaste papirene som var brukt på å tørke røren. "Når du sier det..", sa mamma og jeg kastet all oppmerksomheten min mot henne. "Jørgen nevnte noe med at sønnen hans het Bryce Nicolas eller noe", sa hun og så ut som hun var usikker på hva hun nettopp sa.

Etter en stund lyste hun opp akkurat som en lyspære som nettopp ble skiftet. "Jo! Bryce Nicolas, siden Jørgen ikke liker å kalle han Bryce sier han Nicolas, det var det!", sa mamma, stolt og smilte sitt mamma-smil. Jeg kunne ikke gjøre noe i mot mamma-smilet hennes og smilte fornøyd tilbake. "Bryce og Jørgen sover forresten", la hun til og reiste seg opp for å hente mer papir. Dammen var snart borte og de andre kom sikkert til å våkne om ikke så lenge.

Klokken var allerede 10 om morgenen og Lucas og Jesper kom sikkert til å våkne opp snart også. Jeg sprintet opp trappene for å se om Jørgen og Bryce ennå sov. Selv om de hadde flyttet inn i går sov Jørgen sammen med mamma og Bryce hadde sitt eget rom.

Det var søndag i dag noe som betydde at det er skole i morgen, jeg nølte av tanken, men minnet meg på at jeg skulle kjøpe kjoler med Layla.

Forsiktig åpnet jeg døren til rommet til Bryce. Rommet var nesten like stort som mitt og på veggen hang det plakater av kjendiser og andre kjente personer. Siden sengen hans ikke var satt opp ennå sov han på en madrass på gulvet, men noe var rart.. Bryce var ikke i rommet? Jeg åpnet døren litt breiere, fortsatt ingen Bryce. Kanskje han hadde gått?