Let me go

Kapittel 11

Det har nå gått en og halv uke. Det er litt ensomt uten Madelyn, men det har gått bra så langt. Jeg har jo Carlotte og Lu og Domenic, for ikke å glemme Tyler.
Jeg merker at mobilen min får en melding. Jeg fisker den opp fra baklomma.
Jeg slår på mobilen kjapt og oppdager at melding er fra Tyler.
" Lyst til møttes på starbucks klokka 18?" "Ja, klart:)"

Tylers synsvinkel

Hvor blir det av Nicki? Jeg sendt en melding til henne for en halv time siden om vi skulle møttes ved "Peppes Pizza". Klokka er nå 17. Hun svarte jo "Ja" på få sekunder.
Vi avtalte å møttes halv fem. Men nå, en halv time senere, har hun ennå ikke dukket opp. Det er ulikt Nicki.
Jeg sender henne en melding for å spørre hvor hun er. Etter få senkunder får jeg svar.
" Unnskyld, men vi må avlyse samtalen. Lizzie har skaddet seg og jeg må passe på henne" " Okey, skjønner".
Jeg sukker frustrert. Kunne ha fått svar litt tidligere. Men hun var sikkert stressa. Og midt oppi alt, så glemte hun å sende melding. Vel, får håpe at Lizzie greier seg.
Jeg reiser meg og forlatter bordet lydløst. Som om jeg er ferdig og egenlig ikke skulle noe her.

En time senere...

Nickies synsvinkel

Hvor blir det av Tyler. Han pleier alltid å komme tidlig. Men nå er klokka seks og han har ennå ikke dukket opp.
- Hei, Nicki! Roper med et noen. Jeg kjenner igjen stemmen, men det er ikke Tyler. Nei, det er Domenic. Jeg sukker oppgitt, men jeg er selvfølig glad for å se Domenic.
- Hei! Roper jeg tilbake. Han setter seg så ned der jeg sitter. - Venter du på noen? - Egenlig Tyler, men har ikke dukket opp. Mer er ulikt ham. - Han kommer sikkert snart. Imens kan jeg holde deg med selskap, sier han. - Ja, det kan du godt.