Let me go

Kapittel 19

Hjerte mitt dunker i hundre. Pusten min er ujevn. Kroppen min skjelver og det føles som jeg har mistet kontrollen over meg selv.
Hvorfor er jeg lenket fast? Hvor er jeg? Hvorfor vil noen i det hele tatt ha meg til fange?
Det siste jeg husker var at jeg var i parken. Og..Wil..liam dukket opp.
Å nei, ikke igjen! Jeg har blitt kidnappet! Hvorfor må dette alltid skje meg?!
Med et ser jeg at det kommer en lysstråle fra den andre siden av rommet. Den blir større og større. Det er en dør som blir åpnet.
To guttefjes kommer til syne. Hjerte mitt hopper over to slag. Jeg gisper.
Aiden! William! Å nei!

- Hei, Nicki, sier Aiden med gliss om munnen, han er kun noen centimeter unna meg.
- Hva.. Vi..l.. D..u? Spør jeg skjelven. Flott, godt jobbet Nicki. Nå har du visst at du er redd. Det er noe av absolutt det siste du må vise.
- Hehe, er du redd? - N..ei.
Han humrer lavt. Jeg har heldigvis sluttet å skjelve så mye. Men jeg gjør det forsatt da.
- Så hva skal vi gjøre med deg da? Spør han og snur seg mot Willam. Han glisser mot Aiden og gjør en bevegelse som jeg ikke får med meg.
- Hvor mange skader tåler du? Spør han med babystemne.
Det går kaldt nedover ryggen på meg.
William kommer gående mot meg. Han har tørkle i den ene hånden.
Han tar så taki hodet mitt og binner tørkle stramt rundt munnen min. Han tar så og drar opp ermene på jakka mi. Den nakene huden min kommer til syne.
- Sett i gang, sier William. Aiden finner fram noe skarpt og blankt fra bukselomma si. En liten kniv!
Jeg rekker ikke å tenke før han allerede har gitt meg hele sju kutt på de to armene min.
Jeg hadde hylt av smerte, om det ikke hadde vært for tørkle som hadde vært foran munnen min. Men tårene de kommer.
Jeg hører at guttene ler. De reiser seg og går ut.
Imens blir jeg sitttende og stirre på sårene, som fossblør. Det gjør dødsvondt.
Jeg merker at øyelukkene blir tyngre. Og etter få sekunder blir alt svart.