Let me go

Kapitttel 2

- Hater å innrømme det, men dere to passer sammen, sier Madelyn. - Så du liker meg forsatt ikke? Spør Tyler. - Jeg skal være ærlig med deg. Jeg liker deg ikke, men hvis Nicki godtar deg, så skal jeg gjøre det også, sier hun og sukker smått.
Tyler smiler litt. Han har jobbet hardt for å bli godtatt av Madelyn. Grunnen er enkel å svare på. Madelyn er bestevenn min og den eneste venninne jeg har her på skolen.
Hun ble ikke akkurat i godt humør når hun fant ut at jeg hadde blitt sammen med Tyler. Hun klikka helt, seriøst. Hun sa at hun til og med at hun vurderte å ta med meg til psyokolog. Hun sa at jeg måtte ha blitt gal.
Så dere skjønner greia. Det ble ikke noe Happy klappy eller hva man nå sier.
Og ja, jeg går forsatt på den samme skolen. Jeg kom inn på skolen jeg søkte på en måned senere at jeg hadde blitt sammen med Tyler. Og ting hadde allrede blitt bedre da. Folk hadde sluttet å mobbe meg. Grunnen er nok fordi at de er redd for Tyler. De vet hva han kan gjøre. Og siden jeg er kjærsten hans, vil ingen tulle med meg.
Og nå har jo fått flere venner. Lu og Domenic. De er morsome og alltid der når man trenger noen.
Så jeg avslo tilbudet og ble her.

Lu viser litt mer følser enn før, men har forsatt poker face rundt det meste. Men når Madelyn er i nærheten, viser han alltid følser. Jeg har mistanker om at han liker henne, men jeg ikke 100 % sikker. Jeg bare gjetter.
Når det gjelder Domenic, så er vi venner igjen. Vi er så god venner, at Tyler begynner å bli nervøs for miste meg. Men han stoler på oss og er bare glad på mine veiene. Alt har endelig falt på plass, nesten.
Aiden og William har funnet seg to nye gutter å henge med. Vet ikke helt hva de heter, men det er ikke så nøye.
Aiden følger ofte etter meg når jeg er alene. Det samme gjør William. Det var en gang de fulgte etter meg begge to.
De fikk faktisk tatt meg den gangen. Og holdt på å dra meg til lagerrommet på skolen, sikkert for å voldta meg igjen, men det skjedde aldri.
For Tyler, helten min. Oppdaget dem. Og for si det sånn. Bråk ble det. Aiden ble sendt til legevakten med et brukket bein og hjernerystelse. Og William brakk begge armene.
Jeg syntes faktisk synd på dem. Og resten av den uka endte med å kjefte på Tyler.

- Vel,det er hyggelig at du godtar meg, sier Tyler glad.
Vi sitter i kantina. Storefri og matpause. Nå er det bare to timer igjen og så er det over for i dag.
Døra braser opp og inn kommer fire gutter. Aiden, William og de to andre i gjengen deres. Alle på bordene i kantina vender blikket mot dem. Og stemmer, latter, skrik og varmen for så vidt, forsvinner.
Ingen sier no, for det er ikke noe å si.
De går sakte inn i kantina og forbi bordet hvor jeg sitter. Og uten at jeg vil det, møter jeg blikket til Aiden.
De sier ikke akkurat "Hei-hyggelig-å-møtte-deg", nei de sier dette; "Jeg-er-overhode-ikke-ferdig-med-deg. Tyler-er-ikke-hos-deg-for-alltid. Og-når-han-forlater-deg-da-er-du-seriøst-død."
Ett blikk kan jo si mer tusen ord, så nå er det bare litt under tusen ord igjen.
Tyler tar hånden min under bordet og klemmer den forsktig. Og det får meg til å bli mye roligere.
De går forbi bordet vårt og etter hvert begynner vi og alle andre å snakke, som om ingenting har skjedd. Overhode ingenting.