Usynlig

Kapittel 1

Pusten rev og slet seg i lungene, og jeg kjente at beina mine var på vei til å bli til gele. Målet var bare noen få meter unna. Svetten silte ned fra pannen, men jeg ga blaffen i alt som het smerte. Alt som var i hodet var målet. Målet som kom nærmere og nærmere for hvert sekund. Nå var det bare femten meter igjen. Det var så vidt jeg ikke slakket farten, på grunn av utmattelse, i stede pushet jeg på og løp for harde livet.

Så var jeg inne. Rett innenfor hustomten. Jeg snublet ned på gresset med hivende pust og tårer i øynene. Pulsen dunket i ørene, og kroppen skalv.

Etter en stund nede på gresset reiste jeg meg. Pusten gikk tungt fremdeles og skjelven var jeg sikkert og visst. Men smilet mitt var der uansett.

Litt usikker på beina mine gikk jeg mot det hvite, to etasjers huset som ikke sto langt unna et  tvillinghus. Men det var ikke bare de to som så nøyaktig like ut. Det var også fem hus til med akkurat samme planbygning og størrelse langs gata side om side. Det eneste som skilte dem var fargene på huset, og tingen de hadde i de ikke altfor store hagene sine.

Jeg fisket opp nøkkelen og satte den i låsen. Med små og rolige bevegelser låste jeg døra igjen, og gikk til badet. Like før jeg åpnet døra til badet tittet en mann fram fra åpningen til kjøkkenet. "Vil du ha omelett til frokost?" Spurte han, med en dyp morgenstemme.

"Ja takk." Svarte jeg, litt hest, og gikk inn på badet. Femten minutter senere hadde jeg på meg en enkel, svart skinnbukse og en mørkeblå bluse. De rødbrune lokkene mine bølget seg litt over skuldrene mine.
Jeg gikk opp på rommet mitt og tok den svarte skinn sekken min ut av skapet. Der etter gikk jeg ned på kjøkkenet.

"Morning." Sa mannen, og tok på to nye egg på pannen. Han hadde svart hår, mørke øyne og olivenbrun hud. Han var også ganske høy og hadde nok med muskler til å være opp i tretti åra. Selv var jeg seksten år.

"God morgen." Jeg dekte på bordet, og hørte på den vakre melodien Jack plystret. Det var nesten lydløst untatt fra plystringen og kjøkkenlydene. Men stillheten varte ikke lenge før en merkelig lyd kom fra rommet ved siden av. Ikke lenge etter gikk døra opp, og inn kom en ung dame med langt, sjokolade brunt hår. Hun var tynn og litt liten, men med første øyeblikk skulle du tro at hun var en super model. Helt til du kom til det høyre beinet hennes. For der, halvveis opp på låret hennes og ned til tuppen av tærne, var det ingenting. Det eneste en kunne se var stumpen som var igjen av beinet hennes.

"God morgen." Kvitret hun, med en lys liten stemme.

"God morgen." Svarte jeg med et lite smil om leppene. Denne damen, Juni, var den snilleste, vakreste, sterkeste og lykkeligste unge damen jeg noen gang hadde sett eller møtt.

"Det lukter nydelig, Jack." Sa Juni, og tok fatt i krykkene, og humpet bort til han og ga han et lite kyss på munnen. Jack måtte bøye seg ned får at hun skulle nå han.

"Takk, men vi vet alle at det er du som er kokken her i huset." Mumlet han, og stirret inn i øynene hennes.

Mens de så hverandre inn i øynene og gav hverandre små kyss. Gikk jeg å hentet melk, appelsinjuice og noen druer. De fleste hadde nok bare sett på Juni og Jack og sukket, kanskje til og med felt en liten tåre over kjærlighet deres, men jeg var vandt til det. De gjorde alltid sånne ting når de var i nærheten av hverandre. En av grunnene var at de hadde en stor kjærlighetshistorie bakom. Jeg har aldri spurt om å få høre den, for jeg vet at det er noe mellom dem, og ikke meg.

Jeg burde kanskje presentere meg. Jeg heter Sindra Johnsen, er 16 år, men blir 17 31. oktober. Jeg bodde i en liten leilighet i Brooklyn sammen med faren min, men nå hadde jeg flyttet til Morrisville. Nå er både faren og moren min død, og jeg bor med Jack og Juni. De er fadderene mine, men jeg hadde ikke sett dem siden jeg var tre uker og jeg husker ærligtalt ingenting fra den tiden. Juni var visst en nær venninne til moren min, og foreldrene mine hadde bestemt lenge før terminen at Juni og hennes fremtidige ektemann skulle være fadderene mine.

Frokosten gikk altfor fort, og jeg prøvde til og med å drøye den, men det gikk ikke. Bare ti minutter senere var jeg ferdig, og Jack spurte: "Skal ikke du på skolen?"

Jeg svelge, men den digre klumpen forsvant ikke. "Jo, jeg skal vel det." Mumlet jeg, halvt for meg selv.

"Det er ingenting å være redd for. Rektor sa at elevene på skolen hans var noen av de snilleste elevene han noen gang hadde hatt." Sa Juni oppmuntrende.

Jeg gav henne et skjevt smil. "Er det ikke det det alle rektorer sier?"

"Jo." Sukket Jack, og jeg kunne høre sparket som Juni sendte han. "Men ikke på denne skolen så klart." Fortet Jack seg å si.

Et lite sukk kom ut av meg, og jeg reiste meg fra bordet. "Takk for mat." Sa jeg, mens jeg ryddet bort asjetten og glasset.

"Vær så god." Hørte jeg han si, da jeg tok på meg sekken.

Og på vei ut døra hører jeg Juni si: "Lykke til."

På fortauet tok jeg fram øreproppene og samtidig vinket jeg til Jack og Juni som satt i vinduet og vinket. Når jeg ikke kunne se dem lenger tok jeg øreproppene i øret, og satte på Am I wrong.

Etter rundt en halv time så jeg skolen. Den var ikke like stor som i New York, men den var mye koseligere. Den hadde en etasje noen steder og to etasjer andre steder. Den hadde en veldig lys brun farge til veggene og en litt mørkere brun til tak og rammer rundt vinduene. Selve formen på skolen minnet om en U bare skvist litt mere avlagt. Det var også blomsterbed langs veiene til skolen som fikk det til å se mye hyggeligere ut enn det var. På sidene og bak skolen var det en stor plen med noen gamle treer stikkende opp litt her og der. Det virket som et fint sted å være når det var sol, sånn som nå.

Jeg stoppet opp et lite øyeblikk for å få med meg alt dette, og det første som dukket opp i hodet mitt var: Dette må være den skjønneste skolen som finnes.