Usynlig

Kapittel 16

DAN POV

"Hvilket rom er Sindra Johnsen innlagt?" Spurte jeg resepsjonisten, som satt bak skranken, og som så ut til å ha sittet der en stund uten skjønnhets søvnen sin.

"Er dere i slekt?" Spurte hun grettent. Hun hadde tydeligvis også stått opp med feil fot.

"Nei, men jeg har sekken hennes." Sa jeg, og viste fram den svarte skinn sekken.

"Beklager, men hun er fortsatt på akutten så da må du være i slekt." Sa hun, det hørtes nesten ut som hun holdt seg for nesen når hun snakket.

"Jeg skal bare gi henne tilbake sekken."

"Beklager."

"Kan du ikke si i fra til foreldrene hennes når de kommer hit at jeg venter borte i sofaen der borte?" Spurte jeg, for de kunne umulig rukket å komme hit så raskt. Hvis de jobber her da. "Eller er de her allerede?"

"Hvis jeg husker det skal jeg si det." Mumlet damen surt. Jeg gikk bort til den røde sofaen som så ny ut. Mens jeg ventet så jeg på alle som kom og gikk for å kjekke om noen kunne være foreldrene hennes. For å være ærlig stolte jeg ikke noe særlig på dama bak disken.

Etter kanskje et kvarter kom det inn et par som jeg med en gang utela. Begge hadde mørkt hår og var brune i huden i begynnelsen av trettiåra kanskje til og med i slutten av tjueårene. Mannen hvisket noe til damen, og hun nikket. Da oppdaget jeg at hun haltet og brukte en stokk som så ut til å være laget av sølv. Plutselig endret mannen retning og gikk mot sofaen jeg satt i, mens damen fortsatt mot skranken. Av en eller annen grunn vart jeg veldig ukonfortabel når mannen satte seg ved siden av meg. Ikke det at jeg var rasistisk eller noe, men jeg fikk følelsen av at han så på meg. Jeg vet at jeg ikke ser ut som den mest lovlydige personen på planeten akkurat, men en kan dempe seg litt.

"Kan jeg spørre om hvor du fant den sekken?" Spurte plutselig mannen.

"Nei." Svarte jeg litt spisst.

"Okei. Hvem eier den da?" Spurte han litt spisst han også.

"Det rakker ikke deg." Jeg reiste meg, og hadde tenkt å sette meg i stolen på den andre siden av rommet.

Men før jeg fikk tatt et skritt sa mannen: "Du skulle vel ikke ha funnet den ved siden av en bilulykke? Og sekken skulle vel ikke tilfeldigvis tilhøre en jente med navn Sindra?"

Jeg snudde meg sakte mot mannen. "Er du faren til Sindra?" Spurte jeg skeptisk.

"Nei, jeg er hennes foresatte." Sa mannen lett.

Foresatte? "Hvordan visste du at dette er hennes sekk?"

"Sindra lagde den, og hun har lagt til noen ting på den sekken som skiller den litt ut."

Lagde hun denne sekken? Jeg ga sekken til mannen, og skulle akkurat til å gå da mannen spurte.

"Hva heter du?"

"Dan." Svarte jeg og gikk ut fra sykehuset. Hvorfor ender det alltid med spørsmål med henne?

***

Det var torsdagen det skjedde, tre dager etter ulykken. Jeg hadde ant fred og ingen fare, men gjett om jeg tok feil. De tre siste dagene hadde jeg prøvd å finne litt mer om Sindra, men jeg hadde ikke funnet noe! Det var som hun hadde falt ned fra himmelen, og bare fått noen fosterforeldre som gav henne en bakgrunn. Det var til å bli litt gal av. Jeg hadde faktisk vurdert å bryte meg inn på skole arkivet, men hadde kommet til den konklusjonen at det var å strekke strikken litt langt.

Jeg kjørte hjemover, og tenkte over artikkelen i avisen som hadde dukket opp på tirsdag. Det hadde bare stått at en jente hadde blitt påkjørt av en som mest sannsynlig var full, og at politiet ikke hadde funnet gjerningsmannen ennå. Det som var så rart med den artikkelen var mangelen på detaljer. Det hadde ikke stått et navn en gang!

Når jeg fikk øye på det eggehvite og lille huset som sto bak noen trær senket jeg farten. Huset hadde en etasje og så ganske lite ut, men når du først hadde kommet inn i huset oppdaget du raskt hvor romslig det egentlig var.

Huset hadde en litt gammeldags stil, men samtidig var det litt moderne i den. Gangen var akkurat passe for en familie på tre, med et lite skap som vi hadde regn- og vinter klærne våre. Jeg hengte opp jakka på en knagg jeg hadde festet på veggen selv. Jeg  ropte: "Jeg er hjem..." Ordene visnet bort når jeg kom inn på kjøkkenet. Det første jeg så var det mørke røde blodet som enda ikke hadde tørket. Så fikk jeg se litt av håret som en gang hadde vært blondt stikke fram fra den hvite benken som var midt i kjøkkenet. Hele kroppen stivnet fast, og jeg ville ikke se bak benken. Men bare sekundet etter på hadde jeg mobilen i hånden, og trykket på nødanrop. Jeg burde ha skjønt at noe slikt ville skje. Jeg burde ha snakket med henne. Jeg tastet inn 113, og gikk med sakte skritt mot blodet. "Ambulansen!" Er det første jeg roper før hvem det nå enn var som svarte. "132 Delavan Street." Er det andre jeg sier før jeg ser rundt benken. Det synet kom jeg til å streve med i flere år senere. For der ligger den 15 år gamle søstera mi med en dam av blod rundt hodet. "Hallo? Hva er situasjonen?" Spurte en manne stemme fra mobilen. Jeg bare stirret på henne. Øynene hennes var lukket, og det blonde, skulder lange håret lå spred på gulvet. Hun hadde på seg den hvite blusen som moren vår en gang hadde eid og et svart skjørt som nådde henne til kneet. Hun elsker det antrekket. "Hallo?" Sa stemmen høyere.

Jeg så hva hun har i den venstre hånden, og lukker øynene. Inni meg forbannet jeg  faren min. For der den lille hånden ligger det en pistol som tilhører ingen ringere enn faren vår. "Skutt i hodet."

Hvis noen skulle sagt hva som ville ha skjedd i løpet av skoleåret fremover  hadde jeg aldri trodd dem.

~~~~~~~~~~~~~~

Hallo! Beklager, for sen oppdatering. Fremover til litt ute i juni kommer jeg ikke til å være så flink med oppdatering på grunn av skolen, men håper dere blir fornøyd med det jeg klarer å prestere.

Hvis det er noe skrive feil i noen kapittel hadde jeg blitt glad om dere kunne peke det ut. Takk på forhånd! Håper dere liker historien?! Og tusen takk for 18 likes hittil! Det er kanskje ikke så mye, men jeg blir glad for hver like jeg får.