Usynlig

Kapittel 13

Jeg følte meg bare så dum. Øreproppene gadd jeg ikke å ta fram. Magen min var vrengt. Min første skoledag, og folk sendt allerede nakenbilde av meg!

Det vibrerte med et i lomma mi. Jeg tok mobilen opp, og så at det var Juni. "Hei Juni."

"Hei Sindra. Hvordan var første skoledag?" Spurte den lyse stemmen til Juni.

"Ehm... Det gikk." Sa jeg litt unnvikende.

"Åja." Jeg tror jeg faktisk kunne høre tannhjulene gå på den andre siden av linjen.  "Du kan fortelle meg når du kommer hjem, men grunnen til at jeg ringte er at jeg glemte å kjøpe oregano og jeg lurte på om du kunne kjøpe på vei hjem?"

"Klart det."

"Har du penger?"

"Ja, men hvor mye koster oregano egentlig?"

Plutselig hylte en dame med barnevogn. Hylet var så ekstremt høy at jeg kan vedde på at hun ødela alt glass innen en kilometer. Hylet var også fylt med redsel, og det var det som fikk meg til å snu meg. Jeg hadde hørt motoren, men jeg hadde gått ved siden av en vei, og ærligtalt visste jeg ikke at biler plutselig fikk tillatelse til å kjøre på fortauet. Bilen var ikke mer en fem meter unna. Jeg handlet på refleks. Som sagt har jeg gått på freerunning og da lærte jeg også å hoppe over biler i fart. Bare at da hadde ikke bilene gått i sånn 90 km/t, men maks 60 km/t.

Nå klarte jeg bare så vidt time det. Jeg så og si stupte på panseret og landet på hendene. Det neste steget var ikke like lett. Jeg skulle egentlig lande med beina på taket og så ta sats der å ta en salto, men jeg fikk bare den ene foten på taket. Den andre forsvant et eller annet sted, og før jeg visste ordet av det kjente jeg en kraftig smerte på siden av hodet. Men som ikke det var nok kjente jeg en annen smerte treffe meg i bakhodet.

Alt ble plutselig utydelig og stille. En skygge var med et over meg, og det var alt jeg husket.

-------------------

Hørselen var den første sansen som kom tilbake. "Hun har fått noen harde slag mot hodet, og ho har fått kraftig hjernerystelse. Hun har også mistet en god del blod, og hun må bli på sjukehuset i minst en natt for observasjon." Sa en stemme som jeg ikke kunne identifisere. "Det er egentlig et mirakel at hun kom unna med så få skader eller det er et mirakel at hun overlevde."

Jeg prøvde å åpne øynene, men når jeg først klarte å åpne dem. Skinte et så skarp lys at jeg måtte lukke dem igjen. Hærsens lys!

Plutselig kjente jeg noen ta hånden min i sin. "Vi er her, Sindra. Juni og Jack er her." Hørte jeg stemmen til Juni si.

"Hvorfor er det så lyst her?" Ynket jeg.

"Vi er på sykehuset, Sindra." Sa den mørke stemmen til Jack.

"Må jeg være her i mer enn en dag?" Spurte jeg.

"Vi er ikke helt sikker." Svarte Juni.

"Hjernerystelse er den mest kjedelige skaden ever." Stønnet jeg. Det viste jeg av erfaring.

Det viste seg at jeg hadde rett. En dag på sykehuset og i tre uker hjemme lå jeg bare i sengen eller på sofaen og fikk ikke lov å gjøre noe, og da mener jeg ingenting. Jeg skulle unngå å tenke så mye som mulig. Jeg skulle heller ikke sove mer enn normalt. Det var bare så KJEDELIG!

Nå var det bare tre dager igjen til høstferie og jeg var fast bestemt på å klare de tre dagene.

"Er du sikker, Sindra? Det er bare tre dager igjen. Det spiller ingen rolle om du ikke dukker opp disse dagene." Sa Jack.

"Er det ikke du som skal overtale meg til å gå på skole, og ikke motsatt?" Spurte jeg med et lite smil.

"Du ble påkjørt. Jeg spiller heller rollen som over beskyttende forelder enn en tøff forelder som får deg syk igjen." Forklarte han seg. "Dessuten trenger ikke du noe overtalelse. Juni har nok for oss begge."

"Okei, nå er alt klart. Alle bøkene er i sekken, og det er lunsjpenger i den venstre lomma på den brune jakka di. Mobilen er ladet. Meldingen om at du ikke skal ha noe gym i løpet av uken ligger i den innerste lomma på sekken." Ramset Juni opp, mens ho gikk inn i kjøkkenet, der jeg og Jack satt. Hun gikk ikke helt normalt på protesen sin,  men hun hadde en fin sølv stokk som hun brukte når hun skulle gå et stykke.

"Takk Juni." Sa jeg, og reiste meg.

"Og hvis du føler deg dårlig må du ringe med en gang." Forsikret Jack seg.

"Jepp." Jeg gikk ut i gangen, og tok på meg den brune høstjakken Juni hadde kjøpt til meg, for en uke siden. Skoene var også nye, og matchet tilfeldigvis jakken. De var brune, varme, høyhelte sko som jeg kunne bruke nå på høsten, vinteren og i begynnelsen av våren. De var heldigvis ikke så altfor høye, men akkurat passelig.

Jack kledde også på seg, og kysset Juni farvel før han gikk ut, for å starte bilen. "Hade Juni." Sa jeg, og gikk ut.

Bak meg sa Juni: "Lykke til."

Jeg satte meg i framsetet, ved siden av førersete, på en sølvfarget Volkswagen Passat CC. Det hadde vært Jack som hadde insistert på å kjøre meg til skolen de tre siste dagene før høstferie.

"Kan jeg spørre deg om noe, Sindra?" Spurte med et Jack, når han rygget ut av garasjen.

Spørsmålet kom litt overaskende på meg. "Ehm... Ja."

"Det var bare det at jeg hørte hva en av vitnene dine sa. At du hoppet på panseret, og så opp på taket, og at du ble overrasket over at det var en pickup så du landet ikke ordentlig på taket og slo deg i stedet på lasteplanen."

"Jaaa?" Det er ikke akkurat et spørsmål.

"Hvor har du lært å hoppe over biler i fart?" Spurte han med en rynke panne.

"Ehm... Freerunning er en av de rare hobbyene mine, og jeg og faren min reiste en del, og det førte til en del forskjellige erfaringer rundt omkring. Så en gang vi var i Spania støtte jeg borti noen folk som hoppet over biler. Det er kanskje et år siden sånn cirka og det var ikke lenge til jeg hadde bursdag. I hvert fall så lærte de meg å hoppe over biler i sånn 15 km/t. En måned senere dro vi tilbake, og jeg lærte å hoppe over biler i større fart, men vi kom aldri over 60 km/t. Grunnen til at jeg ikke fikk tatt ordentlig sats fra taket var at bilen gikk for fort. Jeg feil bedømte farten.  Det tok meg bare et sekund å se at det var en pickup."

"Hva slags andre hobbyer hadde du?" Spurte Jack etter en liten stund med stillhet.

"Freerunning, akrobatikk, dykking, boksing, litt friidrett, taekwondo... Freerunning og friidrett styrte jeg med som jeg ville. Dykking og boksing viste og lærte faren min meg. Jeg tok akrobatikk og taekwondo timer når vi først var hjemme i New York. Vi brukte å bokse sammen, men dykking var bare når han fikk tid på turene."

"Dere var svært aktive." Kommenterte  Jack.

Jeg tenkte over det. "Vi var vel det." Mumlet jeg. "Faren min var svært opptatt over at jeg kunne beskytte meg selv, derfor lærte han meg boksing og fikk meg til å ta thai taekwondo timer."

"Høres ut som en bra mann."

"Han var det." Sa jeg litt trist over minnet av han. Det smilende solbrune fjeset med det ene smilehullet på høyre side. Det litt for lange, svarte håret hans som jeg alltid prøvde å overtale han til å klippe. De helt svarte øynene som jeg hadde arvet. Han var egentlig en ganske så kjekk mann. Jeg hadde flere ganger spurt om han ikke ville prøve å få seg en ny dame, men da sa han at han hadde jo meg, og at moren min alltid var der og passet på oss.

Nå svingte vi rundt hjørnet, og skolen dukket opp. En liten frysning gikk gjennom meg over synet. Helvetet venter.