Usynlig

Kapittel 15

"Hallo." Sa jeg, og prøvde å gå rundt dem, men de sperret veien. "Er det noe dere vil?" Spurte jeg sammenbitt. De kunne absolutt ikke la meg være nei.

"Ja. Det skal være en fest borte hos en Peter Smith. Er egentlig ikke sikker på hvem det er, men ryktet sier at det blir en bra fest, og vi lurte på om du ble med?" Spurte Trich, og hevet et øyebryn som ho ikke godtok et nei.

Fest? Trich spurte meg om å bli med henne på fest? Hvor dum tror hun at jeg er? Det er som at jeg skulle gå rett inn i løvens hule. Det som var litt mer vrient var å si at jeg ikke kunne på en litt slu måte, og ikke bare si rett i fjeset hennes at jeg aldri kom til å gå på en fest med henne eller noen andre. Jeg har aldri vært glad i fester. "Hmm. Når tid?" Spurte jeg interessert.

"Fredag kveld." Sa Trich, og senket litt på øyenbrynet som at hun trodde jeg skulle bli med.

"Det hørtes bra ut med en fest, men jeg sitter barnevakt da." Sa jeg i et litt skuffet tonefall.

Øyenbrynet skjøt opp igjen. "Åja. På hvem?" Spurte hun litt bittert.

"Søskenbarna mine. De bor noen timer unna, men er verdens søteste." Buste jeg ut. Egentlig hadde jeg ingen søskenbarn som jeg visste om.

"Hva heter de?" Spurte hun interessert, med øyenbrynet på plass.

"Gunter og Sofie." Gunter fra Paris og Sofie fra Ålesund. Sofie var også en jeg chattet med. Vi hadde møtt hverandre på Gardermoen, som er flyplassen litt utenfor Oslo, som er hovedstaden i Norge. Jeg og faren min hadde vært der en gang, og det første jeg reagerte på var hvor latterlig dyrt det var der. Sofie var en veldig snill og samtidig ei jente som snakket om absolutt alt. Hun er faktisk den eneste jeg kan åpne meg for. Ikke spør hvorfor. Det er bare slik.

"Litt spesielt navn Gunter." Kommenterte Olivia.

"Moren er fransk, men nå må jeg dessverre gå. Så hvis dere kan flytte dere litt?" Jeg gestikulerte med hendene at de skulle flytte på seg, og noen lunde motvillig flyttet de seg.

Jeg gikk til kantina, og stilte meg i køen. Denne gangen var det to jenter, som flørtet med en gutt bak der igjen, som sto bak meg. Så var det min tur, og det ble til en grov baguette med skinke og ost og appelsinjuice. Jeg snudde meg, og oppdaget fullt av bord som var opptatte. Jeg gikk langs veggen mens jeg så etter et ledig bord. Der er et. Det var i et hjørne, og vanskelig å oppdage. Jeg gikk dit, og satte meg. Det var et lite rundt, grått bord som hadde plass til ca. fire stykker.

Baguetten var utrolig god, og jeg var fristet til å kjøpe enda en. Da jeg skulle til å reise meg, for å gå til skapet mitt kjente jeg det. En skål med spagetti og kjøttsaus som kreshet med ryggen min,  og som seig ned langs den grønne silke genseren min. "Ops! Jeg beklager." Sier en fnisete sukkersøt stemme.

Jeg snudde meg, og jeg var rasende, for jeg kjente igjen den stemmen og det var klart at hun ikke var lei seg. Den genseren hadde var ny og hadde vært en liten god bedring gave fra Sofie. Jepp, Sofie i Norge. Den hadde kommet i posten for to dager siden. Øynene mine møtte hennes som jeg en gang hadde kalt vakre, men som nå virket kalde og harde som is. Jeg knyttet neven og var så fristet til å slå til henne.

Bare så det er klart har jeg ikke alltid vært så voldelige, men i det siste har tempramanget mitt kommet første i de fleste situasjoner.

"Er dette en lek for deg?" Hveste jeg lavt.

"Jeg skjønner ikke." Sier hun med en nedlatende tone, og spilte dum.

Jeg gikk et skritt mot henne, og hveste så lavt at bare vi kunne høre det. "Du skjønner utmerket godt hva jeg mener. Du takler bare ikke at Dan ser på noen andre enn deg." Jeg tok en rå sjangse som var basert på det jeg hørte på toalettet.

Enten vart ho sjokka over at jeg visste det eller så vart ho overrasket over påstanden min. Det gav henne et uttrykk i fjeset sitt som jeg aldri kom til å glemme. "Hvor har du hørt det?" Hveste hun tilbake, så lavt at det var så vidt det var mulig å høre det. Stemmen hennes var lysere enn vanlig og kinnene hennes hadde blitt litt rødere, som fikk meg til å tro at de jentene som snakket på toalettet faktisk hadde peiling på hva som skjedde rundt omkring på skolen.

Jeg svarte ikke på spørsmålet hennes. Jeg bare gikk forbi de tre blondinene, og ut av kantina. Flaks for meg hadde jeg faktisk en  svart skjorte i skapet, og inni meg takket jeg Juni, for å ha insistert på å ta med et skift, for akkurat sånne situasjoner. Juni hadde ikke akkurat vært den mest elegante da hun gikk på skolen, og det brukte å ende med et eller annet på klærne.

Jeg kjapet meg inn på jente toalettet, og fikk øye på fire jenter som hadde snakket opphisset til hverandre, men de stoppet med en gang når de så meg. Jeg ignorerte dem og gikk inn i den nærmeste båsen. Der tok jeg av meg genseren, og på skjorta. Mens jeg skiftet hørte jeg bare mumling utenfor. Før jeg gikk ut sjekket jeg om det hadde kommet noe på buksa. Det hadde kommet noen få flekker øverst på buksa, men de ble lett dekket over av skjorta.

Et lite sukk kom ut av meg, og jeg gikk ut av båsen på vei til skapet. Der foran de tre skapene i hjørnet sto fire store muskeløse gutter. Jeg enset det så vidt, og gikk bare mot mitt skap med den grønne genseren, som ikke var så grønn lengre. Det som var et lite problem var gutten med det mørke håret som sto rett foran skapet. Jeg vurderte om jeg kunne klare å snike meg mellom han og veggen? Konklusjonen ble at jeg var for feit. "Ehm. Tror du at du kan flytte deg litt?" Han reagerte ikke. Jeg prikket han på skulderen. "Unnskyld, men kan du flytte deg?"

Han snudde på hodet og så ned på meg. Gurri, jeg er lav. "Hva?" Spurte han

"Kan du flytte deg litt? Du står foran skapet mitt?"

Han tok et skritt fram slik at jeg fikk plass til å nå skapet. Igjen strevde jeg med skapet, og samtidig fikk jeg følelsen av at guttene stirret meg. Kanskje fordi de hadde stoppet å snakke. Med et kjente jeg en hånd ta på overarmen min, men nå var den mye mer forsiktig. "Var det meg?" Spurte han. Han hørtes nesten trist ut.

Jeg så der han holdt hånden sin, og der fikk jeg øye på fem blåmerker som var helt identisk til hånden til Dan. Blåmerkene hadde en lys blå farge som fikk meg til å mistenke at de ville være lilla i morga. "Kanskje." Sa jeg, og tok på meg den brune jakken slik at Dan måtte trekke til seg hånden.

"Svar meg. Var det meg?" Spurte han med en iskald stemme.

Det gjorde meg sint. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men bare det at han snakket sånn til meg gjorde meg sint. Og som sagt må en passe på når jeg blir sint. "Nei, for det var i hvert fall ikke der du holdt meg og det passer så absolutt ikke håndflaten  din." Sa jeg ironisk. Det fikk han til å heve et perfekt, mørkt øyebryn. "Ååå, ikke gjør det ellers så sammenligner jeg deg bare med Trich." Buste jeg ut før jeg fikk stoppet det. Før jeg fikk dummet meg mer ut tok jeg ut sekken, og smelte igjen skapet. Jeg så ikke på Dan bare tok bena fatt med faste og kjappe skritt rundt hjørnet, og dro inn pusten. Personer påvirker meg alt for lett.