Usynlig

Kapittel 2

Jeg gikk videre. Sommerfuglene i magen min hadde begynt å flakse helt siden Jack spurte om jeg skulle på skolen, nå gikk de helt amok. Pusten tok et dypt åndedrag og slapp det sakte ut igjen, i et forsøk på å roe meg ned. I tillegg messet jeg inni meg: Bare gli inn i mengden. Bare gli inn i mengden.
Det viste seg faktisk at det ikke skulle bli noe problem. Jeg bare gikk inn inngangs dørene akkurat samtidig med fem andre ungdommer.

Innenfor dørene ble jeg møtt med en vegg av lyder og farger. Et lite sekund var jeg helt desorientert. Men det skulle bare enda ett sekund til for å ta meg sammen igjen. Jeg gikk mot en dør med et skilt som sto vise-rektor på. På veien ble jeg skubbet og dultet til alle kanter. Før jeg visste ordet av det lå jeg på bakken, og kunne høre latter over meg. Med et lite blikk opp fikk jeg med meg at tre blonde jenter som lo og  hang over meg. Akkurat som i film. Uten at noen sa det visste jeg at disse tre jentene var de som eide skolen.

Jeg reiste meg, og nærmest løp bort fra de tre jentene som fortsatt fniste over fallet mitt. Det var ikke det at jeg var flau, lei meg eller sint. Egentlig følte jeg nesten ingenting. Jeg var selvfølgelig litt irritert, men det var også alt. Faren min sa ofte at sånne folk var ikke noe å bry seg om, og at jeg ikke hadde noe å bevise for dem. Men det var ikke det som fikk meg til å gå. Det som fikk meg til å gå bort fra de fnise jentene var rett og slett på grunn av mitt eneste ønske. Jeg ville ikke bli lagt merke til på skolen. Jeg orket ikke alt skole dramaet.

Nå var jeg endelig innenfor døra inn til vise-rektor. Et aldri så lite sukk unnslapp meg, og så gikk jeg mot disken. Hvor en liten og litt rund dame med hvitt hår satt og tastet med en utrolig hastighet på en stasjonær-pc. Hun var en sånn eldre dame som minnet deg om en søt bestemor som alltid bakte noe godt. Ikke en dame med full kunnskap om pc-er og med en hukommelse som overgikk de fleste. "Hallo miss Johnsen. Jeg er mrs. Potter, men bare kall meg Rose. Her har du timeplan og et kart over skolen." Hun sendte tre ark over disken. "Jeg tok meg også den fritid å merke hvor klasserommene er." Sa hun med en sterk, men samtidig varm stemme.

Jeg likte henne med en gang.  "Tusen takk, Rose." Sa jeg , og skulle akkurat til å gå ut døra da Rose sa:

"Gleden er på min side. Jeg håper du vil trives her i Morrisville."

"Håper jeg og. Ha en fin dag, Rose." Sa jeg, og lukket døra etter meg.

Flaks for meg var det færre elever enn det var i stad. Jeg så ned på timeplanen. Matte var den første timen. "Hvor er matteklassen da?" Mumlet jeg lavt for meg selv. Den var faktisk ikke langt unna. Men så var det bøkene. Et lite blikk på det tredje arket sa meg at jeg hadde skap nummer 265, og at koden var 1196.

"Hvor kan det hærsens skapet være!?" Mumlet jeg trassig etter ti minutter med leting. Jeg så opp på klokka. 09.25. Fem minutter igjen. Det var da jeg så det. Et mørke grønt skap som sto med tre andre gjemt i et hjørne i gangen. Jeg hadde gått forbi det tre ganger, men da hadde et par drevet å rå klina rett foran dem. Jeg gikk bort, og låste det opp. Låsen var rusten så det måtte noe kraft anstrengelse til å få den opp. Og der i en liten hylle i skapet lå bøkene mine. Et lite smil lekte med leppene mine og jeg tok ut matte bøkene.
Med bøkene trygt i hendene mine gikk jeg mot min første time.