Usynlig

Kapittel 11

DAN POV

Fløyten til mr. Deaver avbrøt resten av tankene mine. Vi snudde oss, og der kom han inn i gymsalen. "I dag skal vi turne, siden det er uttakning til cheerleading." Sa den kraftige stemmen hans. Han nådde meg til skuldrene, men han kunne skremme hvem som helst med bare å kjefte. "Vi har også en ny elev blant oss, men dere vet nok sikkert hvem det er allerede." Jeg kunne ikke tro det. Her lå det faktisk en sjanse for en presentasjon.

Og Olivia var ikke sen med å ta den. "Egentlig ikke. Hun har ikke eller blitt presentert." Sa ho uskyldig.

Et lite sekund så mr. Deaver litt overrasket ut, og jeg kunne vedde på at han tenkte på at vi hadde hatt mr. Bradhton. Han hentet seg raskt inn igjen, og sa: "Da kan jo miss Johnsen presentere seg mens jeg legger ut litt utstyr." Jeg snudde meg mot henne. Hun så helt skrekkslagen ut. Selv var jeg glad over å få vite litt mer om henne, helt til jeg så ansiktet hennes. Jeg fikk plutselig følelsen av å trenge meg på livet hennes. "Adam og Dan kan dere hjelpe meg?" Spurte med et mr. Deaver.

Med et siste blikk på Sindra gikk jeg mot mr. Deaver, og tok en av mattene han hadde trillet inn. Plutselig hørte jeg den vakre stemmen si: "Mitt navn er Sindra Johnsen, og jeg kommer fra Brooklyn." Det som var anderledse med stemmen var den harde undertonen hennes. Jeg hadde egentlig forventet at den skulle skjelve etter at jeg hadde sett ansiktet hennes for noen sekunder siden.

Nå tenkte jeg over hva hun faktisk hadde sagt. Hun hadde bare sagt navnet og hvor hun kommer fra. Brooklyn. Da jeg altså rett med New York. Men skal ikke mr. Deaver spørre om hva hun for eksempel gjorde på fritiden. Forresten var ikke mr. Deaver en som hadde presentasjoner i timen, kom jeg på senere.

"Hva skjedde egentlig?" Spurte plutselig en stemme som jeg kunne vedde på tilhørte en av tvillingene. Jeg visste med en gang at han mente arrene, men det var liksom så upersonlig å bare spørre om det i en gymsal med flere som lytter.

Men til min overraskelse svarte hun. "Bilulykke." Stemmen hennes var med et trist, og jeg så mot henne. Nå så jeg henne bakfra, og der fikk jeg øye på enda et arr som gikk langs ryggraden. Stemmen var så trist at plutselig dukket tanken om at hun også hadde mistet noen. Jeg tok en ny matte, og satte den der den skulle.

Mr. Deaver blåste i fløyta igjen, og sa at vi måtte jogge ti runder rundt bygget, som var en ganske normalt oppvarming. Jeg gikk bort til gutta, men før jeg begynte å jogge måtte jeg bare se henne enda en gang. Og plutselig så jeg rett inn i noen helt svarte, glitrende øyne. Jeg snudde meg raskt mot tvillingene. De snakket om saltoer eller noe.

Ti ganger rundt bygget var egentlig en ganske grei oppvarming. Jeg jogget bare rett inn i salen igjen, etter de ti rundene, og så at mr. Deaver hadde gjort alt klart for oss. Som sagt er jeg den raskeste i guttegjengen, og det gjorde meg tydeligvis til den raskeste i klassen.

Jeg sto der i kanskje et halvt minutt før Chris var ved siden av meg, og ti sekunder senere sto Will der også. Enda et halvt minutt senere hørte jeg noen jogge gjennom gangen, men til min store overraskelse var det ikke Julian som kom joggende, men Sindra. Hun så oss ikke. Hun bare jogget litt lengere inn i gymsalen, og stoppet der. Det var først nå Julian dukket opp bak oss.

"Da er det bare å begynne." Sa mr. Deaver. Sindra snudde seg med kjappe, myke bevegelser. Når hun så oss stivnet ho plutselig til i kanskje to sekunder.

Jeg overrasket meg selv med å si: "Damene først." Uten at stemmen brast. Ok, jeg var overrasket over at jeg i det hele tatt hadde snakket til henne.

Ho snudde seg, og gikk mot strimlene. Der slo ho hjul helt perfekt. Det var så perfekt utført at jeg forventet at hun skulle gjøre noe mye mere komplisert, men nei. Ho slo bare hjul. Selv begynte jeg med å slå hjul og avsluttet med en back flipp. Jeg vurderte å ta en salto, men ombestemte meg. Da jeg var ferdig å ta back flipp snudde jeg blikket mot bukkene, og fikk akkurat med meg et helt perfekt hopp Sindra gjorde.

Gjennom hele gymtimen gjorde Sindra helt perfekte øvelser, og jo mere jeg tenkte over det jo mer sikker ble jeg på at ho holdt igjen, mens de som kunne å turne eller gikk på cheerleading gjorde alt for å få et publikum.

Før jeg visste ordet av det blåste mr. Deaver i fløyta og sa at vi skulle i dusjen.

Jeg tok meg en rask dusj, og mens jeg kledde på meg hørte jeg plutselig plystring. Ikke sånn normal plystring, men sånn plystring når en ser på noe vakkert.

Det var når jeg tok på meg t-skjorta at Julian viste meg det. Det første jeg tenkte var at Julian begynte å bli litt vel glad i nakene jenter, men så sa han. "Trich sendte det." Jeg hørte alvoret i stemmen, og det var da jeg så det lange arret langs ryggraden og håret som var identisk Sindra sitt. "Ser ut som Trich har begynt på de skitne metodene sine allerede." Jeg tok mobilen ut av hånden til Julian, og gikk ut av garderoben med bagen slengt over skulderen. Julian og Chris var ikke langt bak.

"Det var ikke for å være durty eller noe. Jeg måtte bare vise det til deg." Prøvde Julian seg.

"Jeg må si det til Sindra, idiot." Jeg så mot døra som førte til jentegarderoben. Jeg kan ikke stå utenfor døra å vente på henne, men inngangsdøra der imot. Håper bare at hun ikke har gått.

Jeg gikk ut døra, og så Will stå med bilen min. Tvillingene gikk rett mot han, mens jeg sto igjen og ventet. Og tre minutter senere møtte jeg de svarte øynene hennes.