Usynlig

Kapittel 14

"Hade Sindra." Sa Jack, mens jeg gikk ut av bilen.

"Hade Jack." Sa jeg, og lukket bildøra. Bilen forsvant bak noen trær, og jeg slapp ut et sukk. Det var kanskje ti minutter til det ringte inn. Det var mere enn nok tid til å til at Trich fant meg. Hun kommer til å drepe meg eller i hvert fall prøve. Jeg gikk inn. Samme lydstyrke som alltid når det var rundt hundre elever på samme sted. Jeg snek meg mellom elevene i et forsøk på å komme meg forbi, men når jeg hadde kommet meg et stykke i mengden kjente jeg plutselig en hånd på overarmen. Hånden snurret meg rundt og jeg så rett inn i et par helt svarte øyne. Det hadde vært like før jeg tråkket så hardt jeg kunne med hælen rett på tærne hans.

"Hei... Dan, ikke sant?" Jeg hadde blitt veldig usikker på navn etter tre uker uten at noen sier om det navnet er riktig eller ikke.

"Ehm ja, det er riktig." Sa han med et et litt hardt blikk, men jeg var sikker på at jeg bare innbilte meg det. Jeg hadde hatt mange teorier om hvordan folk ville se på meg. Jeg håpet at de ikke ville gjøre det i det hele tatt, men teoriene hadde ikke vært like hyggelige.

Plutselig kom jeg på at Juni hadde fortalt meg, for sånn cirka en uke siden, at en kjekk gutt med mørkt hår og svarte øyne hadde ventet på sykehuset med sekken min. Jack hadde kjent igjen sekken, og spurte ut gutten om hvor han fant den. Gutten hadde sagt at han fant den like i nærheten av ulykken, og gitt den til Jack. Juni sa også at de var så stressa at de glemte å takke gutten, så hvis jeg så han skulle jeg takke. "Takk, for at du gav meg sekken tilbake."

"Vær så god." Svarte han uten følelse. Jeg vart litt overrasket over tonen hans. Var det ikke innbilning? Ærligtalt Sindra alle har ikke bare gode dager. Jeg fikk lyst til å spørre om hva som plaget han, men jeg kjente han ærligtalt ikke i det hele tatt, og han ville neppe si hva som plaget han til meg. Det var først nå jeg visste at dagen min hadde blitt mye dystrere. Jeg lar meg alt for lett påvirke av andre sine følelser.

"Jeg er ikke sikker, men var ikke du på parkeringsplassen sist jeg så deg? Hvordan havnet du på ulykkesstedet?" Plumpet det plutselig ut av meg. Jeg hadde tenkt en del på det når Juni fortalte det med gutten og sekken. Først tenkte jeg at det måtte være en annen gutt, men nå hadde han tilstått.

"Jeg var i bilen med vinduet åpent og så hørte jeg et hyl. Jeg kjørte mot hylet, og fant deg liggende på asfalten."

"Åja." Litt av en replikk, Sindra. Jaja, han er ikke så mye bedre enn meg akkurat, og kan han ikke snart slippe armen min?

Jeg så meg rundt, og oppdaget at det var overraskende mange som kastet blikk mot oss. Flott Sindra, du måtte bare diskutere mot Trich og dem og havne i en ulykke. Ok, den siste biten kunne jeg ikke akkurat ha gjordt noe særlig anderledes hvis jeg hadde fått en ny sjangse. Forhåpentligvis er det Dan de ser på.

"Jeg må gå." Sa jeg. Skal ikke plage deg på denne dårlige dagen din. Hvis noen var med meg på en dårlig dag så måtte de passe seg litt slik at jeg ikke gav dem et skikkelig blåmerke på skuldra som jeg kom til å gi Dan hvis han ikke slapp meg snart.

Jeg skulle akkurat til å gå, men Dan holdt meg fortsatt. Hvert øyeblikk nå storegutt kommer jeg til slå deg uansett hvor mange som ser på. Så tenkte jeg over hvor hardt han holdt meg. Det kommer garantert til å bli til fem fine finger formete blåmerker på armen. Å jeg som har på meg en genser med gjennomsiktige armer. Når det ikke så ut som han hadde tenkt å si noe spurte jeg: "Ehm. Kan du slippe meg?"

Han så meg bare rett inn i øynene, som var litt ubehagelig, og lette med blikket. Det var de kjappeste og lengste 10 sekundene jeg hadde opplevd, og nei jeg telte ikke, det er bare noe man vet. Det så ut som han lette etter noe, men som han ikke kunne finne. Han rynket de mørke øyenbrynene, og slapp meg. Tydeligvis hadde han ikke funnet det han lette etter.

Jeg snudde meg, og gikk mot skapet. Det var ekkelt å bli holdt igjen. Jeg var ikke personen som lot folk få holde meg igjen. Spesielt i de siste månedene hadde jeg mislikt ekstra mye å bli tatt borti. Selv om det bare var å bli dultet borti. Faktisk så var det så vidt jeg ikke gav Dan et lite slag, for å slippe meg. Jeg hadde bare holdt meg selv tilbake, fordi han hadde vært så grei mot meg den første dagen.

De tre første fagene gikk helt greit. Det var noen som kastet blikk etter meg, men jeg ignorerte at de helt sikkert hadde sett bildet. Mr. Bradhton hadde sagt i andre time (engelsk) litt vell høyt i mine ører at han håpet at alt var bra igjen.

Avisen rundt omkring her hadde skrevet om ulykken, men Jack hadde fått dem til å hoppe over hvem som ble overkjørt.

I friminuttet, på et kvarter, mellom engelsk og fransk skulle jeg bare på do. Jeg gikk inn i en bås for å gjøre mitt. Kanskje et minutt senere kom det noen inn på toalettet. De hadde visst ikke sett at en av båsene var tatt, for plutselig begynte en litt mørk stemme å snakke, og uten å tenke over det lyttet jeg. "Har du ikkje sett åssen han stirrer på henne? Det er jo heilt obvious, og Trich ser ut som ho vil til å drepe ho om ho bare får sjansen." Sa en jeg var ganske så sikker på var ei jente (vi var på tross alt på jente toalettet), med en litt merkelig dialekt.

"Hvorfor var ho egentlig borte?" Spurte en litt lysere stemme.

"Nokken sier at ho vart så flau over bildet at ho ikkje orke å vise fjeset sitt her mer. Andre sier at ho var den jenta som blei påkjørt i den ulykken for tre uker siden."

"Jeg hørte at mr. Bradhton sa til ho at han håpet at det gikk bra med henne."

Det var helt klart at det var meg de snakket om, og jeg kjente at en hodepine var på vei. Det må hvile en forbannelse over meg eller noe.

"Det går også et rykte om at ho nye kommer til å ta selvmord innen dette året er slutt."

"Serr?"

"Det var visst et eller annet om en annen skole og en jente tok selvmord for snart fire måneder siden."

"Stakkars jente." Sa stemmen noen lunde sympatisk.

Jeg orket ikke mer. Jeg ville bare gå ut av jente toalettet og late som ingenting, men hvis jeg gikk ut av båsen ville de se meg. Derfor tok jeg beinene opp, sånn at folk ikke kunne se at det var noen der, og holdt meg for ørene. Etter kanskje enda et minutt hørte jeg en dør som ble lukket. Det hadde vært umulig å utelate alt så noen ord dukket opp her og der. Noen av ordene var fortapt, Adam, mobilen, arrestert, Julie, narkotika, og Trich.

Jeg telte sakte til 30 før jeg reiste meg, og gikk ut av båsen. Kjapt vasket jeg hendene, og gikk med raske skritt til skapet for å hente fransk bøkene.

Fransk var ikke akkurat mitt værste fag. Jeg og Juni snakket ofte fransk til hverandre, Juni har faktisk levd tre år i Paris for å studere, og hun kunne fransk flyttende. Jeg hadde også vært i Paris noen ganger, og hadde en venn der borte som het Gunter, som jeg chattet med nå og da. Først må jeg si at vi begge er litt nerdete av oss så vi bruker egentlig å bare snakker om hva som helst, og hjelper hverandre med stiler og litt sånn.

Dessverre kom jeg fem minutter forsent, for jeg blandet engelsk- og fransk klasserommet. Da jeg prøvde å gå så stille inn på klasserommet merket jeg at det stilnet en liten grad. Jeg tok et kjapt overblikk over klassen og oppdaget at det var to ledige plasser. En med en gutt jeg ikke hadde sett før og en annen ved siden av Dan. Jeg sukket og gikk bort til han jeg ikke kjente. Mens jeg gikk traff blikk meg som vepsestikk. Det var først litt senere at jeg oppdaget at Trich satt rett bak meg. Lurte på om hun hadde fått opp mobilen sin?

Jeg og en litt lubben gutt på nesten samme høyde som meg begynte å lese et dikt. Han stammet og var litt treg til å lese, men han hadde uttalen. I slutten av timen sa han at han het Tommy Renner. Jeg sa hva jeg het også, rett før vi gikk ut av klassen.

Og akkurat da jeg snudde meg, for å gå til skapet mitt, sto Trich der med Olivia og Diana rett bak seg. "Hei Sindra." Sa Trich med en så søt stemme at jeg ble rett og slett kvalm og hodepinen ble sterkere.