Usynlig

Kapittel 6

Diana snudde seg, og gikk inn døra som førte til jentegarderoben. Der inne skiftet allerede ni jenter til treningsklær. Jeg gikk bak Diana, mens jeg begynte nervøst å tygge på innsiden av kinnet. Jeg likte ikke helt Diana, Trich eller Olivia. Vet ikke hvorfor. Kanskje det hadde noe med hvordan folk så opp på dem og de så ned på dem.

Diana stanset ved siden av Olivia som begynte akkurat å skifte. Hun satte fra seg bagen, og begynte å rote nede i bagen. Ikke lenge etter hadde hun en liten svart skjorts og en blå magetopp i hånden, som hun rakte fram til meg.

"Ehm. Du har vel ikke noe litt mer dekkende?" Spurte jeg forsiktig.

"Du får ta til takke med det du får." Sa hun skarpt, og sendte meg et sint blikk.

"Tusen takk, for at jeg får låne, Diana." Sa jeg, og gikk litt unna, for å skifte. En dårlig magefølelse begynte å komme når jeg tok av meg buksa. Det føltes som alle så på meg, og spesielt da jeg tok av meg den blå toppen. Jeg kan vedde på at jeg hørte et gisp.

Jeg ga fra meg et sukk, og gikk ut i salen, bort fra den trykkende stemningen i garderoben. Da jeg var på vei ut, kunne jeg se minst tre jenter som stirret på meg og måpte. Jeg prøvde å ignorere det, men egentlig ville jeg bare løpe hjem. Magen min vrengte seg, og det vart ikke bedre da jeg kom ut fra garderoben. Jeg gikk bort til en vegg, og lente meg til den. Etter hvert kom det flere og flere inn i salen. Og for første gang så jeg de fire badboyene komme tids nok til en time. Bak dem kom Diana, Trich og Olivia, i akkurat samme antrekk som meg. Når jeg så meg rundt viste det seg faktisk at to andre jenter også hadde samme antrekk. Det må være en slags... cheerleading! Jeg slo meg selv i pannen. Noen ganger er jeg så dum. Uten å vite det har jeg blitt trukket mot cherleeding. Som en mygg mot lyset.

En høy plystre lyd skjærte seg gjennom bråket av elever som snakket, og mr. Deaver kom gående ut fra et rom med en tralle full av matter. Å nei. "I dag skal vi turne, siden det er uttakning til cheerleading. Vi har også en ny elev blant oss, men dere vet nok sikkert hvem det er allerede." Sa han, og begynte å legge ut mattene. Jeg holdt pusten. Jeg hadde glemt å snakke med mr. Deaver om presentasjon.

"Egentlig ikke. Hun har ikke eller blitt presentert." Sa en lys, uskyldig  stemme.
Jeg så meg rundt,  men fant ikke ut hvem som hadde snakket.

Han så seg litt tankefull tilbake til oss. Dessverre så han ikke på meg, som prøvde å si med blikket at det ikke måtte bli noen presentasjon. "Da kan jo miss Johnsen presentere seg mens jeg legger ut litt utstyr. Adam og Dan kan dere hjelpe meg?" Adam og gutten med det nesten svarte håret, som tydeligvis het Dan gikk til mr. Deaver, og begynte å løfte mattene.

Jeg hadde stivnet av skrekk. Jeg måtte presentere meg! Pust. Ro deg ned. Du må jo ikke si hele livshistorien din. Sakte gikk jeg fram. Alle var stille og så på meg. "Mitt navn er Sindra Johnsen, og jeg kommer fra Brooklyn." Sa jeg, og priset meg lykkelig for at stemmen min holdt.

Jeg skulle til å gå tilbake til der jeg sto, da en mørk stemme, jeg ikke klarte å identifisere, spurte: "Hva skjedde egentlig?"

Han slapp å si mer. Jeg skjønte med en gang at han mente de tre store arrene som var på leggen, på ryggen og venstre side av magen. Det var umulig å unngå å svare,  hvis jeg ikke svarte ville all slags rykte dukket opp. "Bilulykke." Svarte jeg med en klump i halsen. Jeg visste at jeg måtte svare på det spørsmålet før eller siden, men jeg trodde jeg hadde litt mer tid enn den første dagen. Hvisking spredde seg utover gymsalen, som jeg utnyttet til å komme meg litt unna.

Plystringen fra fløyta til mr. Deaver fylte gymsalen igjen, og alle ble stille med litt hvisking i bakgrunnen. "Okei, folkens aller først må vi varme oss ordentlig opp, så det er bare å begynne å jogge og bevege armene. Det blir ti runder rundt bygget." Ropte han, og begynte å snakke med Trich. Jeg løftet det ene øyebrynet som en refleks. Har nok noe med hva slags øvelser vi skal gjør.

Jeg skulle akkurat til å begynne å jogge da jeg plutselig så rett inn i noen svarte øyne ca. sju meter unna. Dan snudde seg raskt mot tvillingene som sto og bablet sammen. Jeg lo nesten av det dårlige forsøket på å skjule det faktum at han så på meg. Mange andre stirret på arrene, men ingen av dem prøvde å skjule det . Jeg ristet litt på hodet, noen folk er bare rare. Okei, ingen er ikke akkurat normale heller.

Jeg var en av de siste som begynte, men nå var jeg nesten først. Pusten gikk fremdeles sånn passe gjevnt, og pulsen gikk ikke så altfor fort, men varm var jeg. Når jeg var på runde ni rundt bygget, som virket som en normal oppvarming her omkring, økte jeg farten litt mer. Som endte med at jeg løp forbi tre gutter som hadde prøvde å komme før meg, da de så at jeg økte i fart. En av de guttene var faktisk Adam.

Da jeg så inngangs dørene økte jeg farten enda litt mer,  og havnet på likt med en av tvillingene. Der fra jogget jeg lett inn i gymsalen.

Gymsalen hadde nå to strimler av matter på ca. ti meter. Så var det to bukker der, en stor og en liten. En liten trampoline med en tjukkas bak. Det var også et område der det var fullt av matter strødt utover gulvet.

Jeg har alltid elsket å kunne bevege meg helt fritt og føle meg lett etter en time med freerunning eller akrobatikk. Du får liksom følelsen av at du kan gjøre hva som helst.

"Da er det bare å begynne." Sa mr. Deaver da han så meg og de som sto bak meg.  Jeg snudde meg for å se hvem det var. Jeg skvatt. Der sto Dan og gjengen hans, og så på meg.

"Damene først." Sa Dan plutselig. Stemmen hans var mørk, men også myk.

Det var en av de vakreste stemmene jeg noen gang hadde hørt. Jeg snudde meg kjapt rundt, og gikk mot en av strimlene. Der begynte jeg å slå hjul langs hele strimlen. Da jeg snudde meg så jeg en av tvillingene avslutte en salto, og Dan tok en back flipp. Blikket mitt flyktet til den store bukken.

Jeg løp mot spring brettet, og hoppet med beina sammen krøpet til brystet og hendene plantet på toppen av bukken. Hoppet var så lett som ingenting. Synd at livet ikke er så enkelt.