MITT LIV SOM CORALIA ARCHER

ALT SAMMEN?

"Coral, du har ikke sånn tilfeldig vis hør.."
"Jeg hørte alt sammen, Jakob." Irritasjonen i stemmen min var veldig tydelig. "Du vet det ikke meningen at det skul.." Mer rakk han ikke å sin før jeg avbrøt han igjen. "Pell deg ut herfra." Stemmen min dirret mens jeg snakket. Tenk at Sara fortsatt kunne vært her viss de drittungene ikke hadde kastet stein på henne. "Hva?" Man kunne lett høre at han ble trist. "Gå sa jeg! Gå nå!" Men han bare ristet på hodet. "Neivell.. Da går jeg." Jeg reiste meg raskt opp fra senga og dro ut alle ledningene som satt fast i huden min. Så begynte jeg å løpe ut. Ut i de veldig lange gangene. Kroppen min verket og jeg er allerede veldig sliten. Jeg stoppet og tårene presset på en gang til. Før jeg sank sammen inntil veggen å gråt.

Jeg satt fortsatt på samme sted som i stad. Jeg hadde hørt at Jakob lette etter meg, men han så meg ikke her hvor jeg satt, klemt inntil veggen og ansiktet gravd ned i bena mine. Jeg kunne høre litt tunge skritt komme mot meg. Jeg så lett opp og så Mary, sykepleieren komme mot meg. Hun gikk rett bort til meg, sa absolutt ingenting. Hun bare hjalp meg opp og tilbake til sykesengen. "Du har fått besøk." Jeg snudde hode vekk fra henne og inn mot veggen. "Av hvem?" Jeg kunne høre henne gå ut og så hørte jeg nye skritt komme inn. To personer. Et smil formet seg rundt munnen min.
"Mamma, Sendria!" Jeg snudde meg raskt. Noe jeg ikke skulle gjort og nå skjærte jeg en skikkelig grimase. Jeg kunne høre Sendria fnise. Når jeg så ansiktet dems var de både redde, glade og bekymret. Sendria kom løpene bort til meg, krabbet opp i sengen og ga meg en varm og god klem.
"Jakob har fortalt oss alt vennen." Jeg snudde meg raskt mot mamma. Jeg kunne ikke tro det, fortalte han om mobbingen og ulykken og.. Alt?
"Hva?!"