MITT LIV SOM CORALIA ARCHER

Bevistløs

Ahh, hode mitt verker. Jeg åpner øynene mine forsiktig og ser meg rundt. Jeg ligger på veien? Jeg reiser meg forsiktig før jeg ser meg rundt. En bil med knust rute. Jeg så meg rundt igjen. Jeg løpte bort til en ambulanse mann som ingnorerte meg totalt. "Hallo?" Jeg viftet hånden min foran ansiktet hans. Men han gikk bare vekk til en jente som lo bevistløs eller død.. midt i veien. Jeg løp bort for å se hvem det var. Panikk følelesen fløy inni meg. Den jenta var meg. Ambulanse mennene festet meg i en båre, før de fraktet meg videre til en bil. Selvfølgelig måtte jeg følge etter.

Jeg klarte ikke å holde meg lenger. Tårene presset seg ut. Sinne, irritasjon, og den værste er følelsen å se meg selv, ligge bevistløs og jeg kan ikke gjøre noen ting. En smerte av støt føyk gjenom kroppen min. Jeg så bort på meg selv. Et nytt støt kom. Ting bleknet nok en gang for meg, men jeg kunne se igjen rett etter. Jeg døde! Herregud! Jeg døde i noen sekunder.
Jeg satt meg nærmere kroppen min som hadde blitt lagt på den lille båren. Jeg var blek i ansiktet, men jeg kunne fortsatt se et snev av min egentlige brunfarge. De lyse rosa leppene mine var det eneste som fortsatt var det samme. Blåmerket fra skolen har blitt enda større. Blod kommer sildrene ned fra siden av hode. En ambulanse dame som tydeligvis heter Mary, legger en våt klut over såret. Hun lener seg over meg og hvisker i øret mitt.
"Du må kjempe. Du er den eneste som kan bestemme om du vil våkne eller forlate oss."

En varme spredde seg rundt i kroppen min. Den følelsen av å være trygg fløy gjennom meg. Jeg våknet og så meg rundt. Våknet? Helt feil ord, for nå kom jeg på hva som egentlig har skjedd.
Igår da vi kom fram til sykehuset så var det en opprasjon. Det eneste jeg sier er at ingen burde få se sine egne organer.
Nå satt jeg og så på den slappe kroppen min ligge på sykesengen med.. Jeg gikk på andre siden av sengen. Det var en gutt, men han lo gjemt med ansiktet i sengen og hendene dekket sidene av ansiktet.
Han lo der en stund. Den eneste lyden som suste rund i rommet var maskinen som målte pulsen min. "Pip...Pip... Pip.. Pip..." Sa det.
Så begynte han å snakke.
"Coralia Archer." Han heiste ansiktet fra senga og så opp på meg. Tok hånden sin rundt min.
"Jakob?" Så dum som jeg var kunne han jo ikke høre meg. Så jeg kunne bare stå og se på. Jeg kunne absolutt ikke gjøre noen ting. Bare lytte.
Han pustet tungt ut. Noen tårer falt ned fra øyekroken hans.
"Hvordan går det og ha en sånn uflaks?" Han presset fram et lite smil. Han dro hånden sin sakte gjennom håret før han lente seg litt fram og tilbake i stolen. "Dette er bare så teit. Du hører meg sikkert ikke." Han pustet tungt ut flere ganger. "Jeg kan vell like så godt fortelle hvordan alt startet."
Jeg kunne se han begynte å gråte mer, gjespet litt etter luft og snufsa litt.
"Sara.. Sara sin død var min og guttene sin feil."