MITT LIV SOM CORALIA ARCHER

Cole Edward Throne.

Jeg smalt igjen det slitte, grå skapet som hadde en lukt av gamle gymklær og råtten mat. Jeg tar et godt grep rundt engelsk bøkene før jeg spurter så fort jeg kan mot klasserommet. Det er 2 minutter til timen starter. Jeg vil virkelig ikke ha mer bråk enn det jeg allerede har.
  Det er omtrent 30 sekunder siden timen har startet var, alle gangene tomme og den eneste som nå sto igjen,- er meg.
  
Nå står jeg utenfor døren til klasserommet og prøver å finne en måte å dekke til mine nye blåmerker  for alle sammen.
Etter at Jakob slo meg istad, gikk jeg inn på toalettet. Når jeg så meg i speilet hadde det allerede spredd seg et lyse lilla og blått merke i panna mi. Dritt.
  Jeg holder bøkene godt fast under armen min, for det siste jeg ville, var å miste den for å så plukke dem opp igjen foran klassen. For hvis det skjer.. Vil alle sammen le. Som vanlig.
Men uansett. Før jeg gikk inn holdt jeg den andre hånda foran ansiktet så dem i klassen ikke skulle se det stygge trynet mitt som dem kaller det. Sist det skjedde måtte jeg snakke med rektoren resten av skoledagen. For det at de så blåmerkene altså, ikke trynet mitt. -Så stygt er det ikke.
  Jeg åpnet døren å går først litt sakte før jeg setter opp farten til den ledige plassen i hjørnet på bunnen av klasserommet.
"Coralia, du er to minutter for sen. Hva har du å si til ditt forsvar?" Faen. Vi har frøken Mockvik igjen. Den værste læreren noen sinne og fersker meg alltid viss det har skjedd noe.
Jeg fjerner hånden fra ansiktet og blitter ansiktet mitt. Jeg kunne se henne ble sjokkert. Munnen åpnet seg på vidt gap og pupillene utvidet seg smått. Hele klassen snudde seg mot meg og jeg kunne allerede høre all hviskingen.

"Herregud, noen gjør alt for å få oppmerksomhet."

"Hun fortjener det"

"Stakkar" Vent 'stakkar' ?
  Jeg ser meg raskt rundt etter stemmen. Jeg var ikke den eneste. Hele klassen flytter blikket sitt opp mot døren.

Der.

Gutten med et helt perfekt ansikt. Bustete, sjokoladebrunt hår som passer perfekt med de perfekt markerte kinnbeina. Nøttebrune øyne man bare kan drukne seg selv i. En stil ingen gutter kan måle seg selv med.

"Stakkar? Den hora fortjener det!" Alle snur seg mot stemmen. Selfølgelig var det Jakob. Den dritten som før var en helt fantastisk fyr. Jeg husker da jeg før kunne se på han og nyte det jeg sp før jeg fikk et lyte kyss fra de fyldige, myke leppene hans. Jeg tar ikke den han sier inn på meg. Jeg bare ser ned på pulten min. Den pulten jeg har sett ned på hver dag fordi jeg er redd for å møte blikket til noen av "klassekameratene" mine som alle andre sier.

"Eh, ja. Du er den nye gutten sant?" Mockvik sin stemme er veldig lett å kjenne igjen. Det er en kjærende lyd, passer perfekt med hele henne. Både personligheten og utsende. Ingenting er fint med henne og den gammeldagse levestilen hennes. Hvis det fortsatt var liv med pisking hadde nok halve klassen vært nære døden nå.

"Hæ? Mhm.. Ja?" Jeg fniser litt av den latterlige måten han svarte på.
"Du kan komme fram hit og fortelle litt om deg selv." Man kan lett høre de lette tøy skoene gå fra den ene siden av rommet til den andre.
   "Joa. Jeg er Cole. Cole Edward Throne. Jeg spiller fotball, phf.. Er 17 og har en mor, far og en lillebror..." Jeg kunne lett høre usikkerheten i den mandige stemmen hans.
"Du kan sette deg ved siden av.. Mhm, ja. Coralia. Hun kunne jo trengt litt selskap ser det ut som"
Jeg så raskt opp, ikke bare fordi læreren var inn i helsikkes frekk, men fordi de lette tøyskoene sto nå rett foran meg.