MITT LIV SOM CORALIA ARCHER

DUM BARBIE BIL & FLYVENDE TYGGIS

Denne personen, denne stilen, dette kjælige blikket, er denne personen som gjorde at alt forandret seg, personen som gjorde at alt ble bedre for meg og kort tid senere knuste hjertet mitt så hardt at det føltes ut som om noen spiste meg innvendig og ut. Denne
personen er Cole. Cole Edward Throne.

Fader ta engelen sendt fra Gud. Også kjent som min elskede mor..
Hvorfor har mamma tatt Cole med seg hjem? Hvis han tror han kan date meg først, så ha sex med bestevenninnen min og så begynne med moren min kan jeg love alle i hele nabolaget, nei hele byen, nei vent, hele norge. Nei stryk det hele verden, at han vil få en rett høyre.
Jeg rynker brynene mine i det jeg legger merke til at Cole prøver å få øyekontakt og rett etter smirker han idet jeg ser på ham. Dette for bare bryna mine til å rynke meg enda mere. Bryna mine ser sikkert ut som to små inntørka rosiner som har blitt limt i panna mi akkurat nå.
Wtf is happening..

"Dere har visst hilst før.." Sier mamma i en litt mystisk tone.
Hold kjeft'a, jeg kjenner ikke den dritten der.

"Je.. Jeg tror jeg drar må jeg.." Kunne jeg høre Eline sin irriterende usikkre stemme si.

"Hade Eline!" Roper mamma fra avstanden med kjøkkenet og gangen.

"Hade!" Så smeller døra igjen.
Jeg mener det, faen ta engelen fra Gud for nå står jeg ansikt til ansikt med Cole. Min ex, også kjent som en sexgal frik som hadde sex med bestevenninna mi.

"Cole.." Jeg tok hånda mi på skulderen hans og gikk nærmere ham. Lukten av amazonas parfymen kom tydelig fram. Når jeg er så nærme at leppene mine kan berøre kinnet hans stopper jeg.

"Fack deg." Viser fingeren og tramper oppover mot trappen, men gjør en sjapp U-sving og tramper mot han igjen, stoppet foran han og slapper til ham og I samme øyeblikk som jeg skulle trampe opp trappen igjen, kunne jeg høre mamma sin hysteriske latter Afra kjøkkenet og litt mumling fra henne noe som lingnet på: ja, de har visst møttes før..
Fack deg og mamma, det der hjelper ikke akkurat.

***

''Coral, kom ned nå, det er middag!''

''Jada, jeg er ikke iron man som bare kan fly ned i full fart heller!" Jeg tramper så fort jeg kan ned trappa.
I og med at det bare er Cole som skal spise her gidder jeg ikke å vise noe bry for å stelle meg. Derfor har jeg tatt på superman(!) pysjen min. Og ja, Cole skal spise her for mamma hjelper å planlegge noe til en overraskelses fest til moren hans. Og ja, jeg har en superman(!) pysjamas.., ikke døm meg, jeg har og vil alltid elske supermann! Jeg kan bare se tilbake til karnevallet i andre hvor alle jentene kledde seg ut som prinsesser mens jeg kom inn i min helt fantastiske supermann drakt. Jeg har alltid skilt med ut pågrunn av skillza mine. Jentenes minner fra da var vell da de løp rund og kastet små trolldommer fra askepott, mens jeg.. Lekte at jeg reddet verden med min superman power, alene da. Guttene kledde seg som prinser noe som gjorde alt litt kjedeligere enn jeg forventet. Men, jeg kan love deg.. At min superman power vil alltid være her..
I.
Mitt.
Hjerte.
Hvem prøver jeg å lure? Det er ikke rart at jeg mistet vennene mine og ble et mobbeoffer.

"Men du kan jo kaste deg mellom byggningene." Sier mamma halvt frustret, halvt lattermild.
Akkurat nå skjønner jeg ikke bæret av hva hun snakker om.
Det er jo ingen byggninger her da, dumma.
Mamma kan til tider være veldig dum. Noen ganger er jeg skikkelig proud over at hun er moren min, andre ganger kan jeg med hånda på hjertet si;
Hvorfor må du være min mor.

Men tilbake til virkeligheten. Min ex-kjæreste Cole satt på min plass ved soisebordet. Det var det første jeg så i det jeg rundet bordet. Så akkurat nå, maser jeg på han at han skal flytte seg før jeg smekker til ham!

"Gå av plassen min for svvaaaaarrrttt uuuuæææhhh.." Alt gikk i slowmotion. Fra da jeg kom marsjerende rundt hjørnet som førte til spisestuen, til da jeg tilfeldigvis tråkket på barbie bilen til Cenna. Akkurat nå skulle jeg virkelig ønske at supermann kreftene var ekte.
Dunk.
"Ouch!"
Og det eneste jeg sier er at det å lande på sykehus fordi du tråkket på en dum barbie bil er ikke gøy, hvertfall ikke når man klarer å spytte ut tyggisen du hadde i munn og den lander i munnen til en gap skrattene ex.
Kill me now.
***

Pip, pip, pip, pip..
Den irriterende lyden suser gjennom ørene mine 24/7 og jeg begynner å bli veldig frustrert. Jeg har prøvd å få av den driten, men da jeg strakk armen min ut etter mobilen var den ikke der. Uannsett, jeg kan jo bare åpne øynene mine og lete etter den, men jeg er for lat til det. Senga mi føles uvanlig hard og jeg tror jeg glemte den ene puta mi nede i stua i går kveld for akkurat nå ligger jeg bare på én. Og har jeg sagt at alt jeg ligger på akkurat nå er hardt? Uansett, den er så ille at jeg sier det igjen. Den er hard.

Et snufs fylles rommet. Et trist snøft, som om noen gråter. Ikke hvem som helst, men min skjønne lillesøster Cenna.

"Mamma, våkner hun snart!" Hun snufser igjen.
Våkner hun snart? Hvis hun tror jeg skal stå opp for å skru av den dritten av en vekkerklokke, tar hun feil.

"Hvorfor er hun alltid så uheldig..?" Hun sukker i det hun puster tungt ut.
Uheldig? Og det skal bety?

"Dette er andre gang vi er her." Øhh, hallo? Dere har jo vært på rommet mitt over tusen ganger.

"Jeg hater sykehuset."
Sykehuset. Hell no! Jeg setter meg raskt opp i senga og ser forskrekket inn i øynene til moren og lillsøsteren min som har skvetter himmelhøyt av den bråe bevegelsen min.

"Ikke sykehuset igjen for svarte helvete!"

"Coralia! Spåkbruket!"
***
".... Og da du tråkket på barbie bilen og mistet balansen klarte du å spytte ut tyggisen så den landet i munnen til stakkars Cole.." Mamma prøver å forklare hva som skjedde med meg på den misserable kvelden vi eventlig skulle skrive en veldig god middag, som mamma sier det. Små flashbacks suser forbi øynene mine, men uansett tenker jeg bare på at mamma sa stakkars Cole, men ikke stakkars Coralia Archer som nå har brukket høyre arm pågrunn av en dum barbie bil!

"Hva mener du med stakkars Cole?" Hellige Cenna. Skulle tro hun kunne lese tankene mine.

"Jo.. Eh, jeg vet ikke om jeg burde fortelle deg dette for du kan kanskje bli litt lei seg siden han er vennen din.
Phh, Det siste jeg kommer til å være er vennen hans.
Jeg snurret håndleddet rundt som tegn til at hun skulle fortsette.

"Vell, hva hadde du gjort hvis jeg fortalte deg at tyggisen på en måte kvelte han?" Dette var et halleluja øyeblikk for meg. Jeg er ganske sikker på at øynene mine var like store som korken til en fantaflaske og smilet mitt rekker meg til ørene. Jeg er 140% sikker på at jeg ser veldig gal ut akkurat nå.

"Yes, yes, yes, yes, yes, yesyesyesyes, YES!" Jeg hadde akkurat reist meg og nå driver jeg med en liten lykkedans.
Så slår en tanke meg. Er han død? Og med det slang jeg meg ned i sengen, jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg plutselig ble så trist, men det irriterer meg rimlig mye. Han er en dritt. Hvordan kan han tro at han kan gjøre dette mot meg? Han får ikke lov å gjøre meg trist, jeg skal søren meg gi han et skikkelig spark i sikkringboksen.

"Han ble tatt med til akutten, han er våken nå hvis du vil gå å se han."

"Nei."

"Hva mener du? Er ikke dere venner?"

"Nei, jeg vil ikke se han senere og jeg vil hvertfall ikke se han nå."

"Men, Coral da.."

"Nei."

Du merket kanskje det plutselige humør skiftet mitt? Jeg skal banke dritten ut av han. Ikke fordi han gjorde meg trist, men nå fordi jeg nettopp skjønte det. Jeg skjønte nettopp hvorfor jeg får helt sinnsyke humørsvingninger når jeg er med han eller når det er snakk om han. Jeg skjønte nettopp at jeg fortsatt er forelsket. Ugh.. I han. Og det skal jeg ikke tillate, jeg skal aldri nærme meg i han igjen. Jeg kan til og med hoppe av et fly for å komme meg vekk fra ham.
En ubehaglig følelse tar meg inn. Ville jeg hoppet av et fly hvis han tilfeldigvis ville landet vedsiden av meg? Vil jeg faktisk vekk fra han?

Nei det vil du ikke.

Hold kjeft Coral.