MITT LIV SOM CORALIA ARCHER

JEG ELSKER DEG OG DEN STYGGE LATTEREN DIN

NATT TIL 17. MARATON - 5 chapters, 500 words = 3/5, 718 ord

FLASHBACK OVER

"Jeg er så lei for det dere.." Hulker jeg fram og folder ansiktet mitt i hendene mens jeg rister smått på hodet. Jeg kjenner en stor, varm hånd stryker meg på ryggen og mest sannsynlig den andre hånden til samme personen som stryker hårene som kommer foran ansiktet mitt bak øret. Jakob.

Etter noen få minutter tar jeg mote til meg og ser opp på en veldig fortvilet Jakob og Eline. Jeg kan ikke dro at jeg faktisk gjør dette, at jeg forteller dem at jeg skal dra fra dem, + dem må se på mitt miserable, tårevåte ansikt. Jeg puster tungt ut og ser rett inn i øynene til Eline som har flyttet seg nærmere meg med under en meter avstand og Jakob som sitter rett ved siden av meg. Jeg retter opp ryggen, men like raskt som jeg rettet meg opp falt jeg sammen ned i gråt igjen og skjulte ansiktet mitt mellom skulderen og brystet til Jakob. Etterhvert klarer jeg å mumle fram det jeg skal si, men jeg kunne selv høre at det var vanskelig å forstå hva jeg sa.

''Jeg pggh skalflytte.'' Sutret jeg fram med ansiktet mitt klemt ved brystpartiet til Jakob.

''Du skal hva?'' Jeg så opp til et lite glis som var formet seg i ansiktet til Eline. Det virket som om hun skjønte det. At det var noe som betydde at jeg skulle forlate dem. Smilet hennes forsvant og jeg kunne se tårer bygge seg opp i øynene hennes. Vi har nesten nettopp blitt venner igjen, men det er akkurat som om jeg forlater henne igjen. Bare at sist gang var det mer brutalt.

''Kan noen fortelle meg hva som skjer?'' Jakob sin stemme bristet mot slutten av setningen. Han aner ikke hva som skjer, men hvem hadde vell ikke begynte å furte eller gråte når alle plutselig begynner å gråte, du vet noe er galt, men aner ikke hva.

''Coral har alltid snakket om å ta andre året i California.. Du drar fra oss..'' Flere tårer strømmer nedover kinnene til Eline. Jakob ser ut i å ha fått et sjokk og forsvinner ut av stua å like etter hører vi ytterdøra smelle igjen. Jeg ser bort på Eline som viser tegn til at jeg skal følge etter ham, og det er akkurat det jeg gjør. Jeg spurter så fort jeg kan til utgangdøra og det første jeg ser er Jakob som slår på det gamle furutreet som hadde plassert seg i hagen med årene. Han banner litt og slår knyttneven inn i treet. Dette er et stort sjokk for meg. For stort, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg visste at kvelden ikke ville fortsette like bra som den startet, men dette blir for mye for meg. Jeg klarer endelig å komme til rette i kroppen min og løper mot Jakob. Jeg går bak han og strekker armene mine rundt armene hans og midjen så han skal slutte å slå mens jeg sier små 'Hyssj' lyder og vrir litt fram og tilbake for å roe ham ned. Dette knuser meg, det og se han som dette er helt forferdelig og jeg kan ikke skjønne at jeg faktisk drar fra han nå som alt begynte å bli bra. Jeg kan trekke meg ut fra universitetet i California, men det kan ødelegge hele framtiden min så jeg kan ikke.

Jakob snur seg litt i armen mine og det ender med at vi setter oss ned på gresset mens begge to gråter.

''Jeg elsker deg Jakob, men jeg må dra..'' Jeg klemmer han tettere inntil meg og lukker øynene mine.

''Ikke unnskyld deg, Jeg skal ikke stoppe deg fra å dra selvom det frister innmari mye.'' Han setter seg opp litt opp og tar tak i en av de nydelige blomstene mamma har plantet i hagen våres og plasserer den bak øret.

''Åhaha, den der kommer du til å få bråk om med mamma.'' Sier jeg ut og begge slipper ut små, stygge lattere. Eller Jakob sin var ikke såå ille, men min.. åhahha.

''Coralia Archer.. Jeg elsker deg og den stygge latteren din.''

''Dust.''

__________________________________________________

Delene mine forsvant i går og la seg ikke ut så må skrive dem på nytt, så her kommer dem! GOD 17.MAI! 🚩