"Tror du virkelig at jeg ikke ville kjenne deg igjen med den teite maska? Fordi, jeg kjenner deg lett igjen. Munnen din.. Og øynene dine.." Jeg gikk helt inntil han og strøk fingeren min over leppa hans. Jeg så ned på leppene hans og han på mine. Vi lente oss mot hverandre. Rett før leppene våres møttes, slo jeg til ham. Jeg snudde meg og tok et godt tak rundt hånden til Eline og vi løp så fort vi kunne vekk fra området.
***
"Det der var bare så kult!" Nesten ropte en veldig andpusten Eline.
"Jeg tror han faktisk trodde jeg skulle kysse han." Jeg pustet tungt men la på en liten latter. Det tok ikke lang tid før Eline også begynte å le og akkurat nå ligger begge to på gangfeltet og ler oss i hjel.
"Jeg hører latter! Jeg tror de er her borte." Brandon.
Jeg og Eline ble helt stille og reiste oss. Vi løp vekk så fort vi kunne helt til vi fant en hjemmested. En veldig grønn busk. Vi gikk på baksiden og gikk så langt som mulig inn i den.
Raske skritt kom nærmere og nærmere. Vi begge fniste litt med vi måtte holde kjeft akkurat nå.
Jeg klarte ikke å holde meg. En liten latter føyk ut og det fikk personen til å stoppe rett foran oss. Eline ga meg et 'hver stille ellers blir vi drept-blikk'. Brandon. Brandon var personen som sto foran busken vi var i. Han var den værste av alle 'badass'er i hele bygda. Altså, det finnes sikkert værre folk, men han er ille. Det værste han har gjort er vell da han banket opp en gammel mann. Han døde nesten. Han var på sykehuset i.. Jeg tror det var rundt 3 uker. Endelig begynte han å gå videre og jeg pustet lettet ut.
Jeg hørte en rar lyd som kom fra Eline som på meg med er forskrekket ansikt. Hun ga tegn til at jeg skulle se ned og plutselig skrek begge så høyt vi begge kunne. Vi løp vekk derfra som om en hel morder bande kom etter oss. Nå kunne vi også høre skritt bak oss. Jeg så litt bak meg og så Brandon senke farten og begynte og gå med et glis om munnen. Han mistet oss, hvorfor smiler han da?
Akkurat da jeg snudde hodet mitt kræsjet jeg inn i en veldig hard murvegg og jeg trynte ned på bakken. Jeg tok meg i mot med rumpa. Og et lite hyl slapp ut av meg. Da jeg så opp møtte jeg noen sjokoladebrune og deilige øyne.
"Cole?"
YOU ARE READING
MITT LIV SOM CORALIA ARCHER
Teen Fictionugh denne historien er helt forferdelig. Hvis du kjenner meg og finner den så får du lov til å mobbe meg. Skrev den for flere år siden nå og har ingen bra plott eller oppbygning:)
