Skyggen

Kapittel 6

Anna ble stille, og satt og så på ham. Lukket øynene, åpnet dem igjen, og studerte ham. Han så i aller høyeste grad ut som et menneske, men nå sa han at de var på en annen planet, i et annet solsystem. Et hun ikke hadde hørt om. Det kom en tørr latter fra henne.

«Slutt og tull. Hvor er vi hen? Hvem har funnet på dette? Bare si hvor vi er. Jeg lover at jeg ikke skal stikke av», sa Anna, mens hun prøvde å se etter tegn på at han skulle røpe seg. Dette måtte være et eller annet stunt som noen venner hadde satt i gang. Kanskje det skulle lages et tv-program hvor folk ble lurt, og noen hadde sendt inn dette forslaget på henne?

Aran holdt seg alvorlig, men sa ingenting. I stedet trykket han på en knapp ved den ene veggen, og noe hun antok var en skjerm kom til syne.

«Se ut», sa han bare.

Hun så på noe hun antok var et bilde. Det var i så fall svært godt laget. Hadde hun ikke visst bedre ville hun trodd at hun så ut gjennom et vindu.

«Det var bra laget til», sa hun, og håpet at det hele ville være over nå. Anna begynte å føle på en lett irritasjon. De måtte ha skjønt at hun hadde avslørt dem. Så dum var hun bare ikke. Aran sukket oppgitt, og satte brettet med maten hennes bort.

«Kom her jeg skal hjelpe deg bort til vinduet, så du kan se ut. Vil du da tro meg?»

Han trakk teppet som hadde dekket henne bort, og en kort stund krympet hun seg, før hun oppdaget at hun hadde fått på seg noe som lignet en pysjamasbukse.

«Ja vel, men så kan vi avslutte dette tullet, sant?», sa Anna, og svingte beina ut over kanten på benken.

Imidlertid var det noe som skurret i sammenhengen følte hun. Hvis dette var en spøk så hadde de brukt lang tid på å klargjøre den. Ved å la henne se skygger i leiligheten i flere år, føle seg overvåket. Få ham inn i leiligheten ved en anledning. Alt for denne spøken. Det var det da vel ikke verdt?

Aran tok den ene hånden hennes i sin, mens han la den andre armen sin bak ryggen hennes for å støtte henne. Hun syntes egentlig ikke det kunne være nødvendig, men hvis de ville holde spillet i gang så greit for henne. I det hun reiste seg opp, skjønte hun plutselig hvorfor han hadde vært så overforsiktig. Rommet seilte foran øynene hennes en stund, og hun grep panisk etter noe å holde i med den ledige armen.

Aran tok et bedre tak rundt livet på henne og sa: «Lufta her er noe tynnere enn det den er på jorden, så du vil nok føle deg litt svimmel til og begynne med, men du vil venne deg til det. Du har spesielt gode forutsetninger for å klare det naturlige miljøet her på Shegan. Om en stund vil du være i stand til å stå og gå selv.»

Anna pustet sakte ut og inn et par ganger, og tok så noen forsiktige skritt mot bildet. Da hun kom helt fram, ble hun stående å se på det. Så la hun hodet mot glasset, og så i undring ut på det hun hadde foran seg. For dette kunne ikke være et bilde, og det hun så der ute kunne ha vært jorden med unntak av en liten detalj, som det ville vært fysisk umulig og jukse seg til. Det hun så var et landskap badet i morgenlys, og alt der ute minnet om jorden. Parker, gater, planter, selv om kanskje ikke alle så helt vanlige ut, og i det fjerne noen høye fjell. Hun skimtet og noe som måtte være boliger, selv om de så ut som store hobbit-hjem. Alt dette hadde hun kunnet bortforklare, men ikke det hun så oppe på himmelen. Der oppe kunne hun helt tydelig se det svake omrisset av ikke en, men to måner. Den ene var nesten full, mens den andre var på vei til å bli en nymåne. Anna kjente at det snørte seg sammen i brystet på henne, og pusten kom hakkende ut.

«Hvor er jeg? Hva har du gjort?», fikk hun presset fram. Sjokket fikk henne til å slippe taket hun hadde i vinduskarmen, og hun holdt på å miste balansen igjen.