Skyggen

Kapittel 21

Et par dager senere satt Anna utenfor hulen, og nøt varmen. Hun følte seg mørbanket ennå, men mye bedre enn da hun kom til bevissthet igjen. Da hun hadde våknet den morgenen, hadde hun vært så lettet over å se at Aran var der hos henne. Følelsesutbruddet hans hadde overrasket henne, men også gledet henne. Sjalusien hun følte i forhold til den andre kvinnen forsvant, samt at hun var for mørbanket til å bry seg om så mye annet. Anna prøvde å få en fornemmelse av hva som foregikk inne i Aran, bare ved å se på ham, studere kroppsspråket. For noe hadde endret seg. Han hadde blitt brydd når hun gransket ham så direkte, det var tydelig, men hun hadde ikke latt det stoppe seg. Uansett hadde hun ikke blitt noe klokere av å se på ham. Det eneste som var helt klart var at noe hadde endret væremåten hans overfor henne.

Hun stadig ble hun oppmerksom på at han satt og så på henne. Som om han vurderte noe. Vurderte henne? Samtidig var han også mer pratsom, og virket muntrere rundt henne. Slik en god venn ville ha vært. Han kunne fremdeles holde noe avstand til henne, men det var ikke på samme måten. Når han tok i henne, var det og på en annen måte. Han var varsommere. Nesten kjærlig? Anna slo fra seg den siste tanken. Det at hun med brudd, flenger og blåmerker ikke tålte så mye hard behandling var nok en mer sannsynlig grunn. For seg selv måtte hun innrømme at hun følte seg ganske skjør ennå, selv om hun stadig ble bedre. Likevel trodde hun ikke psyken ville tåle et trykk til hvis hun nå skulle begynne å fantasere om de to.

Ja, dalen og omgivelsene la opp til en romantisk setting, men samtidig kunne den like gjerne ha vært en praktisk leir for opplæring i overlevelse. Den delen følte hun absolutt at hun hadde testet ut.

Anna så nedover seg selv og på den hvite rene bandasjen som dekket overkroppen hennes. Den så ut som en merkelig topp, som faktisk gjorde at hun ikke trengte noen annen overdel i denne varmen. Hun var surret fra livet og opp til rett over brystene, men hun satset på at hun snart ikke ville trenge like mye innpakning.

I morges hadde Aran skiftet bandasjene, for fjerde gang etter ulykken, og han virket optimistisk. Sårene i sidene hadde begynt å gro, og selv om flengen i armen var litt sår, var hevelsen gått ned. Armen så også ut til å gro slik den skulle. Ellers så hun ut som om noen hadde mistet maling over henne, men noen av blåmerkene var allerede begynt å blekne.

Anna hadde faktisk vært ille berørt første gang Aran skiftet bandasjen hennes, men kom til at det måtte han ha gjort også da hun var bevisstløs. Derfor hadde han nok sett henne naken mer enn en gang. Dessuten virket han helt ubekymret med tanke på å være nær avkledd rundt henne. Det hadde hun sett fra dag en på denne turen. De fleste dagene gikk han ikke i stort annet enn i undertøy eller avklipte bukser. Når han badet i elva hadde han absolutt ingen problemer med å kle seg naken, selv med henne i nærheten. Hun antok at det nok var en holdning som gjaldt blant flere sheganere. Innlært skamfølelse over egen nakenhet var nok ikke en del av kulturen her. Derfor prøvde hun å ha et avslappet forhold til det selv, men helt enkelt var det ikke. Med tanke på de følelsene hun måtte holde i sjakk når det gjaldt ham, var det ikke akkurat enkelt å tenke klart alltid. Særlig når han kom bort til henne etter et bad i elva, og dumpet ned ved siden av henne, med bare en håndduk rundt livet.

Kvelden før hadde Aran foreslått at de kanskje kunne gjenoppta telepatiøvingene, som han kalte det. Anna sa seg enig, og nå satt hun og ventet på at han skulle bli klar til å starte dagens økt.

Aran kom ut. Det var varmt, så han gikk bare i en bukse med avkuttede bukseben. Anna tok inn synet av solen som skinte på huden hans. De slanke velformede musklene, kom tydeligere fram nå som huden hans hadde litt mer farge. Aran snudde seg og kom bort til henne. Han satte seg ned overfor henne, og gikk automatisk over i lærerrollen. For en stund var hun ikke annet enn en elev, men det var helt greit.