Skyggen

Kapittel 7

Anna følte seg i mye bedre form neste gang hun våknet. Når på døgnet det var visste hun ikke, og hun torde ikke gå ut av senga for å åpne vinduet. Hun ble liggende og undre seg over at hun hadde godtatt alt dette nye så fort. Eller godtatt var kanskje ikke det riktige ordet, men hun hadde til en viss grad akseptert situasjonen hun var i, selv om hun hadde mer spørsmål enn svar. At Anna skjønte så mye av det ennå, ville derfor være å ta hardt i, men hun følte ikke lenger frykt. Det var mer en følelse av nysgjerrighet, som begynte å gjøre seg gjeldende. Det var så mye hun ville vite, om innbyggerne, planeten, hvordan ting fungerte her. En liten stund hadde Anna tenkt på jobben sin, livet der hjemme. Hva ville skje når hun ikke kom på jobb på mandag? For det måtte vel være mandag nå, men hun slo det fra seg. Det var ingenting hun kunne gjøre med det ennå. Hun visste jo ikke en gang hvordan hun kunne komme seg tilbake.

Anna følte seg helt tørr i halsen, og magen rumlet fornærmet. Det var lenge siden hun hadde behandlet den så dårlig. Hun lurte på om hun skulle ringe på, men visste ikke helt hvem som ville dukke opp. Hun hadde ikke lyst og se Aran med det første. Utbruddet hennes sist de hadde vært i samme rom, fikk skammen til å bølge gjennom henne. Samtidig var det underlig nok ham hun helst ville se. Kanskje Kinera kom? Hun hadde vært ganske hyggelig. Til slutt måtte hun bare ta mot til seg, og trykke på en knapp ved senga. Ingenting skjedde inne på rommet, så det måtte være den riktige. Anna stålsatte seg for hvem hun ville møte, og ble både lettet og skuffet da en fremmed kom inn.

Denne personen som kom inn nå fikk Anna til å trekke pusten fort inn. Han var høy, slank og med den samme ansiktsformen, som Aran og Kinera, men han var mer muskuløs og så særdeles godt ut. Anna begynte å lure på om hun bare kom til å være omgitt av høye, vakre vesener her på Shegan.

«Snakk om å føle seg som Gulliver», tenkte hun, mens hun presenterte seg, og spurte pent etter mat og drikke.

Denne personen, som presenterte seg som Sourk, smilte og sa at han snart skulle ha noe klart til henne. Litt etter var han tilbake med et brett med mange små retter på flere fat. Noe kjente hun igjen, men noe var nytt.

«La meg hjelpe deg slik at du sitter litt bedre først.», sa han og blunket til henne, mens han smilte et lite skjevt smil.

Han støttet puten opp mot veggen, og hjalp henne med å sette seg godt til rette.

«Sitter du bra nå?», spurte Sourk, og så på henne mens han smilte det lille halvsmilet sitt.

«Jo, takk», sa Anna, som følte seg litt satt ut av måten han så på henne på, som om han vurderte henne på et eller annet vis. Og så dette halvsmilet som om han moret seg over noe ved henne. Nærheten hans var og merkbar på en underlig måte hun ikke kunne forklare.

Hun så rett inn i de mørke øynene hans, og kjente at det gikk en liten iling gjennom kroppen. Anna begynte å lure på hva som gikk av henne. Hun pleide ikke reagere slik på noen hun hadde kjent i noen minutter. Sourk reiste seg opp, og så på et brett som lå ved siden av henne. Anna hadde sett det, men ikke tenkt noe mer over det. Nå så hun at han hadde rørt på det og tegn av et eller annet slag dukket fram.

«Hm, økt puls og hjerterytme. Hva kan det komme av? Så lenge du er i ro skal ikke det forekomme.» Han snudde seg mot henne, og hun så på hele ham at han moret seg. Hvorfor? Hva kunne være så moro med det? Sourk smilte bredt, og satte brettet bort til henne. Så satte han seg på kanten av sengen hennes.

«Jeg vet at Aran har gitt beskjed om at du bare skulle få menneskemat den første uka, men jeg tror du bare har godt av å få prøve noe nytt. Ingenting er så forlokkende som det, eller hva?»

Igjen det lille halvsmilet, og Anna fikk inntrykk av at han ikke bare snakket om maten. Hun kjente at hun ble rød, og så at Sourk raskt kastet et blikk bort mot brettet, som tydeligvis overvåket kroppsfunksjonene hennes. For å ta både hans og hennes oppmerksomhet bort fra brettet, spurte hun hva de ulike rettene var. Han forklarte hva de het, og sa litt om hva som var i dem. Det hjalp likevel ikke, for flere av ingrediensene var helt ukjente for henne.