Skyggen

Kapittel 32

Anna kom seg opp neste morgen. Anna kledde seg. Anna gikk og spiste frokost. Anna gikk til treningen, men hun var ikke den samme Anna lenger. Hun hadde mistet noen, igjen. Akkurat i det hun følte at hun begynte å finne en flyt, en mening med det nye livet her. Finne sin plass, mistet hun en av de viktigste personene i sitt nye liv.

Grått hadde hun gjort mye av gjennom natten. I det, det begynte å lysne sovnet hun, bare for å bli vekket to timer senere. Da hadde hun imidlertid tatt en avgjørelse om å gjøre alt hun kunne for å fortrenge dette. Kun tenke på seg selv og framtiden. Hvis hun skulle klare seg, var det den eneste løsningen for henne. Mens hun kledde seg om til trening følte hun på tomheten som nå fylte henne. Hun klarte rett og slett ikke å føle noe. I det hun var på vei ut av garderoben, trakk hun pusten dypt, og klarnet hodet. Sourk skulle ikke se hva som hadde skjedd, og hun skulle ikke la det gå utover treningen.

«Morn, klar for mer eller gir du opp?»

Ordene trillet ut av Sourk. Han var i et strålende humør. Anna dro på seg smilet, og svarte ham muntert tilbake. Hun ville vise med hele seg at alt var bra, men samtidig skulle hun gjerne hatt de andre rekruttene her å gjemme seg bak. Dette var imidlertid en av de solotreningene hun var blitt satt opp på. Den var lagt opp med tanke på at hun skulle kunne stoppe andre fra å lese tankene hennes.

Etter to timer med trening i både vanlige treningsrom, og ren mental trening, var Anna fysisk og psykisk utslitt. Hun likte likevel følelsen som satt i kroppen. Sliten, men samtidig oppstemt. Her inne var det i det minste noen som så henne. Gav henne skryt når hun fikk til noe, men korrigerte henne samtidig på det hun ikke behersket like godt. Fokuset hadde hun, imponerende nok, greid å holde hele tiden. Hun måtte det ellers kom alle de tankene som bare brøt henne ned. Anna hadde bestemt seg for at de ikke skulle få ta over. Hvertfall ikke her inne, ikke når hun trente. For såpass hadde hun skjønt. Treningen ville til slutt gjøre henne i stand til å ta denne Sjelesankeren. Vesenet som hadde tatt Lines liv. I tillegg ønsket hun å få jobbe her etter hvert. Å dra til andre sivilisasjoner virket som et eventyr, og ikke minst ønsket hun å ha noe hun kunne absorbere seg selv helt og fullt i. La jobben bli livet, noe hun kunne gå helt opp i uten andre distraksjoner. Ingenting som kunne såre henne igjen.

Anna stilte seg under dusjen, og viftet med hånden foran en sensor slik at vannet begynte å renne. Nå som hun var for seg selv, mistet hun fort det fokuset hun hadde hatt gjennom hele morgenen og treningen, og hun kjente at den vonde tomheten kom sigende. Alle tanker om å stenge ute smerten, og bare ha søkelys på egen framtid forduftet. Anna følte seg fullstendig alene. Hun hadde ikke hatt det sånn før hun traff Aran. Da hadde hun trivdes i sitt eget selskap, og ikke hatt noe ønske om hverken mann eller barn. Aran hadde fått henne til å tro på en annen framtid, med ham. Nå føltes det bare vondt. Hun ble stående med hendene langs siden ute av stand til å gjøre noe, rammet av en underlig matthet. Mattheten var lammende, og det begynte å bli tungt å puste.

Brått fløy Anna bakover, noe hadde truffet henne hard, og hun ble liggende å gispe etter luft. Hun følte det som om noen la tyngden sin på henne, prøvde å komme inn i henne og ta over kroppen hennes, men hun kunne ikke se noe, faktisk kunne hun ikke se noe i det hele tatt. Hun var blind, men hun kunne høre, og det hun hørte skremte henne. En kjent latter, lav og skurrende kom fra et sted, men hun var usikker på om det var utenfor henne selv, eller om det var inne i henne. Ikke si at dette skjedde igjen?! Hun var ikke klar ennå.

Den hese grove stemmen begynte langsomt og skurrende og snakke. Og det den sa gjorde henne livredd.

«Vondt? Ja, det er vel det for et vesen når jeg trenger meg på. Du skjønner det at den kroppen din har jeg vært ute etter lenge, og nå har dumme lille Aran åpnet deg opp for meg.»